Klimaet er i vinden. Vindmølleforkjemperne har fått vann på møllen, og i november får oljeboringsspørsmålet en ny omdreining i ankesaken i det norske klimasøksmålet: Var regjeringens vedtak om tildeling av utvinningstillatelser i Barentshavet i 23. konsesjonsrunde ugyldig fordi det truer miljøet? Nei, sa Oslo tingrett til Greenpeace og Natur og Ungdom. Nå skal Borgarting lagmannsrett vurdere sakens natur.

Før hun seilte på klimabølgene til toppmøtet i New York, ga Greta Thunberg sin del av Fritt Ord-prispengene hun og Natur og Ungdom fikk, til dette søksmålet. Slik bidro hun til det Regjeringsadvokaten i tingretten kalte en «amerikanisert grunnlovsaktivisme». En sentral anførsel er nemlig at utvinningsvedtaket er i strid med Grunnloven § 112, som sier at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten».

Grunnlovsrettigheter kan være mer eller mindre håndfaste. Fra klare politikkskranker, som torturforbudet – til «programerklæringer» om tilrettelegging for arbeid. Et spørsmål i klimasøksmålet er om miljøbestemmelsen bare er en programerklæring, eller om den gir rettigheter som kan påberopes for domstolene. Både ordlyd og forarbeider tilsier at den gir rettigheter, sa tingretten – som likevel ikke konstaterte brudd.

Men kan våre grunnlovsgivere virkelig ha ment dette? At det skal være opp til domstolene, snarere enn politikerne å vurdere hvordan miljøet skal bevares? Er juridisk makt virkelig mer legitim enn politisk i så kompliserte avveininger av faktiske og verdimessige spørsmål som det miljøsøksmålet inneholder? I stortingsvedtak er det ikke alltid like lett å finne røde tråder som det er å finne gode intensjoner. «Allmennviljen» kan være kronglete å fastslå, i vår juridiske tradisjon pleier vi å kalle «demokratisk» det vi som (departements) jurister har foreslått, som våre folkevalgte så vedtar. Grunnlovstolkning er kronglete på en annen måte: Grunnlovsbestemmelser foreslås og forberedes av Stortinget selv. Kanskje skjønner de ikke alltid hva de formulerer, eller overskuer konsekvensene av det. Og da burde vi kanskje ikke ta dem helt på alvor? Slike resonnementer er fristende, men farlige: Grunnlaget for legitim demokratisk makt, er folkeviljen. Men dersom man ser grunnlaget for legitim makt som folkeflertall alene (uhindret av grunnlovsrettigheter), møter man et problem: Fra hvilket arkimedisk punkt kan da vi ikke-folkevalgte påstå at folkeflertallets beslutninger – som i grunnlovsvedtak endog er kvalifiserte – er illegitime eller feil?

«Grunnlovsaktivisme» er å påberope seg grunnlovsbestemmelser vedtatt av kvalifiserte folkeflertall mot vedtak gjort av ordinære folkeflertall – i saker der regjeringen er politisk uenig i at Grunnloven burde stå i veien for vedtakene. Aktivismen kan skje fordi norske domstoler har prøvingsrett – de har både rett og plikt til å påse at de politiske myndigheter holder seg innenfor Grunnlovens grenser. Den har de hatt siden tidlig på 1800-tallet, til vedvarende diskusjon: Er prøvingsretten en kjepp i demokratiets hjul eller en forutsetning for realiseringen av mindretalls – og miljøets – vern mot flertallets styringsiver? Stortinget må ha ment det siste, det grunnlovsfestet prøvingsretten i 2015.

I den norske, juridiske arv har imidlertid den første posisjonen stått sterkt. Særlig blant posisjonerte, regelutformende styringsjurister som i jusen har sett en frihet til, snarere enn en frihet fra politikk. For styringsjusen er rettighetsjusen en udemokratisk innblanding i det politiske handlingsrom. Diskusjonene omkring miljøsøksmålet har vært forfriskende fordi flere styringsjurister også er ivrige naturbrukere. Det juridiske miljøs trygge regelbundethet har tidvis vært kastet på båten for en slags styringsjuridiske friskusers naturrett. Hvilken betydning det har hatt, gjenstår å se. Spørsmålet nå er hvilket miljø dommerne anser det viktigst å bevare – det tradisjonelt juridiske, eller dette andre.

Anine Kierulf har også en rolle som styremedlem i Fritt Ord og var med på å beslutte pristildelingen til Greta Thunberg(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.