I over fem hundre år har distriktene i Norge vært fødemaskin for byene. Lenge var det den urbane dødeligheten som var så høy at byene, selv med store barneflokker, ikke klarte å reprodusere seg selv. I nyere tid er det den urbane vekstkraften som har oversteget bybeboernes evne og lyst til å produsere barn. Uansett årsak har byenes løsning, helt siden Svartedauen, vært import av bygdeungdom.
Den tiden er nå over.