Ordfører Harry Hansens oppfordring til bergenserne da Trondheim passerte den stolte by i innbyggertall, viser at det ikke er noe nytt at politikere fra Bergen er glad i barn.

Erik Brofoss, finansministeren etter krigen som minnet det norske folk på at «vi lever av hverandres arbeid», var ikke fra Bergen, men han forsto likevel samfunnsøkonomi. Det er ikke kjøttvekten – antall arbeidstagere eller arbeidstimer – som avgjør hvor mye vi klarer å fremskaffe av varer og tjenester; det er mangfoldet av, og samspillet mellom, ulike evner, anlegg og kunnskaper som bestemmer hva vi kan få til.

Erling Holmøy, som i lengre tid har fortalt oss hvor mye vi taper på innvandrere, er nå også kommet til at vi taper på å få barn. Jeg er ikke i tvil om at han har regnet riktig. Problemet er bare at forutsetningene bak regnestykket hans er riv, rav, ruskende gale.

I de makroøkonomiske langtidsmodellene som brukes i Norge, og som er verktøyet bak Holmøys beregninger, måles verdiskapingen ved kjøttvekten av folk og byggekostnadene for bygninger, maskiner, anlegg og alt annet vi bruker til produksjon. Over tid blir verdiskapingen for en gitt kilo mennesker og et gitt antall kroner av maskiner og hus større, takket være det som kalles produktivitetsvekst – noe som i modellene kommer flytende på ei fjøl, uten sammenheng hverken med folkene eller maskinene.

For noen formål kan denne forenklede fremstillingen være ok. Den samfunnsøkonomiske verdien av barn eller flyktninger er ikke blant disse.

La meg som illustrasjon trekke resonnementet bak beregningene hans helt ut: Holmøy viser at barn er ulønnsomme fordi det bidraget til verdiskapingen de vil levere i løpet av sitt liv er mindre enn det de selv vil motta i lønn, kapitalavkastning og andel av oljeformuen. Det er det siste elementet som er det viktige i beregningen: I hans regnestykker får folk tilbake hele sitt eget bidrag til fastlandsverdiskapingen, men i tillegg får de en del av avkastningen fra oljeformuen. Hvor mye det blir, avhenger av hvor mange vi er. Flere folk betyr mindre på hver; ergo er flere barn tapsbringende.

Hvis flere barn er tapsbringende, må færre barn gjøre oss rikere – og rikest av alt blir vi hvis vi får null barn. Fortsetter vi med det lenge nok, vil naturen før eller senere sørge for at det bare blir én person igjen. Han (unnskyld: det blir sikkert hun) vil sitte igjen med hele oljeformuen og leve herrens (kvinnens) glade dager …

Eller?

Hvor skal hun gå for å kjøpe mat og drikke? Hvem skal hun henvende seg til når hun føler seg syk? Hvem skal pleie henne når hun ikke klarer det selv?

Feilen i Holmøys modell er at han glemmer at verdiskapingen i samfunnet skjer gjennom arbeidsdeling og kunnskapsdeling: Arbeidsdeling ved at de av oss som bare har det i munnen, blir lærere, mens de som har det i hendene skaper ting; kunnskapsdeling ved at vi alle helt fritt kan stå på Newtons, Einsteins og Steve Jobs' skuldre.

Så vil noen kanskje si at ja, dette er vel og bra, men det må da holde med fem millioner mennesker for å høste gevinstene ved arbeids- og kunnskapsdeling?

Sorry, det gjør det ikke. Til tross for våre millioner utmerkede nordmenn må vi importere det aller meste av det vi trenger av kunnskap. Vi var ikke mange nok til å finne opp dampmaskinen, samlebåndet, datamaskinen eller smarttelefonen – egentlig har vi vel bare klart å finne opp bindersen … Og til tross for 2,5 millioner arbeidstagere ville det vært smått med levestandard hos oss om vi ikke hadde kunnet importere billige forbruksvarer fra Kina, biler fra Tyskland og Japan (og så videre) i bytte mot olje og aluminium.

Arbeidsdeling og kunnskapsdeling krever ikke bare mange folk – det krever også folk som er unge nok til å være åpne for nye ideer og villige til å flytte og bytte jobb når endringer i den nasjonale eller globale arbeidsdelingen krever det.

Høy og stigende produktivitet kommer derfor ikke flytende på ei fjøl, den kommer fra en ung, nysgjerrig og omstillingsglad befolkning.

I tillegg kommer selvfølgelig at samfunnet blir utrivelig uten mange barn. I Japan brukes det nå flere bleier av gamle enn av barn. Er det noen av oss som ønsker oss dit?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Er makteliten lønnsom for AS Norge? Vi spurte dem selv på NHO-konferansen i Oslo
01:59
Publisert: