Min venn, en anerkjent lingvist, har rett. Vi diskuterer nytale i lys av appendikset til George Orwells roman «1984», der ordene ikke lenger betyr det samme som de engang gjorde. I romanen, skrevet i 1948, inspirert av forholdene i Sovjetunionen, er målet med nytale å gjøre alle andre tenkemåter enn den rådende ideologi umulig. Det er mye nytale også i dag både i politikk og økonomi – men det er språkbruken og ikke språket som er problemet, sier lingvisten.
Ja, språket er åpenbart i god form, og det er nå som før mulig å uttrykke en rekke ulike meninger ved hjelp av det, inklusiv løgner og «fake news». Det er interesser og ikke språket som endrer samfunnet. Nytale endrer hverken tanken eller de økonomiske forholdene direkte, men den kan styrke den ene siden i viktige interessekonflikter.
Sånn er det også i faget økonomi: Det er kanskje ikke faget det er noe galt med, men noe av bruken av det. Mine varsellamper lyser rødt hver gang noen sier «som økonom mener jeg», for da vet jeg at nå kommer egne ideologiske oppfatninger, uten begrunnelse, uten argumenter – men med en ferniss av begge deler siden han snakker «som økonom». Som regel er det nytale.
Nyregning er en nær slektning. Det hvite hus kom nylig med en rapport om de nordiske landene – «The opportunity costs of Socialism» – som i strid med fakta insisterte på at levestandarden i Norden er betydelig lavere enn i USA. Dette er nyregning – politikk skjult som fag.
Et mer aktuelt eksempel er Civita-rapporten skrevet av Steinar Juel med en tittel som i grunnen sier alt: «Formuesfordelingen i Norge er ikke skjev». Uten nyregning er imidlertid ulikheten i den private formuesfordelingen i Norge mer enn dobbelt så stor som ulikheten i inntekt. Civita hadde vel neppe vært finansiert dersom overskriften til Juel var riktig.
Til forskjell fra alle andre inkluderer han tall for statens finansformue – også kalt oljeformuen – og deler denne formuen likt på alle husholdninger. Felleseie blir slik regnet som privateie, og ulikheten i den samlede formuesfordelingen mellom husholdninger blir derved mye mindre.
At det er interesser som driver nyregningen, kan vi kanskje se av at ingen ideologiske Civita-brødre i andre land regner på samme måte som Juel. Grunnen kan være at de fleste land ikke har en statlig finansformue, men derimot en enorm statsgjeld. Da ville ulikheten i formuesfordelingen gått kraftig opp dersom vi målte den etter Civita-metoden.
Det er lett å gjøre narr av nyregningen. Rolf Aaberge, som er den som har studert inntekts- og formuesfordelingen i Norge mest inngående, og jeg kommenterte den i et innlegg i Aftenposten 24. april. Der påpeker vi blant annet at målt etter Civita-metoden bodde det bare formuende millionærer i Sovjetunionen og i Øst-Europa før 1989–90.
Noe av problemet er mangelen på en klar problemstilling og et klart stilt spørsmål som skal besvares. Civita-notatet gir oss måling uten teori. Resultatet er tilsløring. De viktigste problemstillingene i ulikhetsforskningen dreier seg om fordelingen av makt og muligheter. Da må en selvsagt skille klart mellom privateide og felleseide formuer.
Det finnes interessante fordelingsspørsmål knyttet til fellesformuen, men Civita-metoden kaster ikke lys over noen av dem. Halvor Mehlum, Ragnar Torvik og jeg diskuterte norsk oljepolitikk og Oljefondet i en FN-rapport for noen år siden. Vi viste blant annet hvordan Norge har brukt oljeinntektene på en måte som har gitt inntektsutjevning sammenlignet med det de mange alternative forslagene til oljepolitikk ville gitt.
Det går også an å se på avkastningen på oljeformuen i lys av byrdefordelingen ved finansiering av offentlig sektor – slik nestor i statsvitenskapelig forskning, professor Tore Hansen, minnet meg på i et skulderklapp forleden dag. Igjen blir resultatet det motsatte av det Juel vil ha oss til å tro på.
For å illustrere, la oss tenke som om avkastningen på Oljefondet er inntekter til oss alle som i hovedsak går til offentlig forbruk og velferdsstaten. I fjor var avkastningen omtrent 85.000 kroner per innbygger. Dette betyr at en familie med tre personer og en samlet inntekt på cirka 500.000 måtte «bidra» med 255.000 kroner til offentlige budsjetter fra disse midlene i tillegg til vanlige skatter og avgifter. En advokat og to andre medlemmer av en husstand med la oss si fire millioner kroner i inntekt ville også «betale» det samme fra formuesinntekten til staten.
Slik sett fungerer fellesbetalte utgifter via avkastningen på Oljefondet som en «koppskatt», en skatt med likt skattebeløp uavhengig av inntekt. Dette betyr at skattesystemet blir betydelig mindre progressivt enn det vi har på papiret. Kanskje vi burde gå inn for et for mer progressiv skatt av de private inntektene for å rette opp denne utilsiktede effekten? Regjeringen og stortingsflertallet har som kjent i stedet brukt deler av avkastningen av oljeformuen til å gi de største skattelettelsene (redusert selskaps- og formuesskatt) til de rikeste.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.