En vekker for oss alle

Gjennom hele livet trenger vi helse- og omsorgstjenester i en eller annen variant. Når vi blir født, ønskes vi velkommen til verden av en jordmor. I oppveksten blir vi målt, veid og vaksinert av kommunens sykepleiere. Som voksne hjelper fastleger og spesialister oss til å takle små og store helseutfordringer. Og når vi blir gamle og pleietrengende, får vi hjelp av hjemmesykepleien eller på sykehjem.

Mer enn 400.000 personer jobber i dag i helse- og omsorgstjenestene. De er selve fundamentet i tjenestetilbudet vi alle forventer og har krav på. Det er de som gjør at vi føler oss trygge når vi trenger helsehjelp eller har et omsorgsbehov.

Men kan vi egentlig være trygge på at de er mange nok til at vi kan få helse- og omsorgstjenester også i fremtiden?

Svaret er ganske enkelt «nei» hvis vi skal tro Helsepersonellkommisjonen som nylig la frem sin utredning.

For det første blir vi flere eldre. I 2060 vil én av fem være over 70 år, mot dagens én av åtte.

For det andre forventer vi mer. De færreste ville nok akseptert at helsetjenestene var de samme i dag som på 1960-tallet eller at vi fikk den samme eldreomsorgen som våre besteforeldre fikk.

Det er med andre ord et stort behov for arbeidskraft. Men det er lite som tyder på at det vil være enkelt å skaffe den. Antall personer i yrkesaktiv alder vil falle i årene som kommer. Og vi kan ikke forvente at alle velger helse- og omsorgsfag når vi fremdeles trenger ingeniører, lærere og snekkere.

Den siste tiden har vi dessuten lest historier om helsepersonell som får vondt i magen av arbeidspresset eller slutter i jobben fordi den er for krevende. Det gjør sterkt inntrykk. Kanskje kan det også gjøre rekrutteringen til våre viktige helseyrker vanskeligere.

Oppsummert betyr dette at flere trenger helsehjelp enn vi har helsepersonell til å hjelpe.

Mangelen på personell treffer distriktene først og hardest. For eksempel er det ventet at det kun vil være 1,6 yrkesaktive per pensjonist i 2040 i kommuner med mindre enn 3000 innbyggere. Det er de samme kommunene som allerede sliter mest med å bygge opp fagmiljøer og tiltrekke seg arbeidskraft.

Helsepersonellkommisjonen har gitt oss en realitetsorientering. Men også et kunnskapsgrunnlag for å finne løsninger. Nå håper jeg at både politikere og fagpersoner viser vilje til å diskutere og gjennomføre nødvendige endringer.

Å øke bemanningen kommer ikke til å være nok. Det vil selvsagt gi oss mer helsepersonell på kort sikt, men det løser ikke utfordringene vi står overfor på lang sikt. Jeg vil derfor trekke frem tre ting som jeg tror blir viktig for å lykkes.

For det første må vi være åpne for å organisere oss på nye måter. Jeg har ikke tenkt å sitte i noen skyttergrav når vi skal diskutere fremtidens helse- og omsorgstjenester, og det bør ingen andre gjøre heller. Vi må være villige til å diskutere om det finnes innovative og bedre måter å jobbe på, enten det handler om organisering av helse- og omsorgstilbudet og sykehusene, samhandling mellom ulike deler av tjenestene, eller det handler om arbeidstider og turnus.

For det andre må vi ta i bruk ny teknologi. Digitale hjelpemidler gjør det mulig å frigjøre både ressurser og varme hender slik at de kan brukes der behovet er størst. Gjennom forskningsprosjektet DoMore på Radiumhospitalet har jeg for eksempel sett hvordan kunstig intelligens kan gi riktigere diagnostisering og mer treffsikker behandling av kreft.

Velferdsteknologi kan gjøre det enklere å følge opp pasientene når de faktisk har et behov i stedet for fastsatte rutiner, for eksempel gjennom feberplaster eller sensorer som varsler sykepleierne hvis man får høy feber eller faller ut av sengen. Digitalisering gjør det også mulig å kommunisere enklere og raskere med pasienter og på tvers av helsetjenester.

Haraldsplass Diakonale sykehus i Bergen bruker for eksempel digitale skjemaer for å følge opp pasienten tettere uten fysisk oppmøte på sykehuset.

For det tredje må vi alle forberede oss på vår egen alderdom. Helseministeren fra Arbeiderpartiet fikk kjeft for å si at hver enkelt må ta mer ansvar for egen alderdom. Det kan høres litt hardt ut, men det handler ikke om at man ikke skal få hjelp. Det handler om at man, gjennom å planlegge litt, kan leve livet mest mulig selvhjulpent med aktivitet og fellesskap med andre. For eksempel ved å flytte nærmere et helse- og omsorgstilbud. Eller ved å tilpasse boligen sin slik at man ikke er avhengig av trapper.

Høyre er opptatt av å sikre en faglig sterk helse- og omsorgstjeneste med dyktige ansatte. Vi må gjennomføre nødvendige endringer nå for å sikre en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste i fremtiden, med pasienten i sentrum.