Under et av mine møter med Blair, en stund etter han hadde gått av som statsminister, spurte jeg ham om satsingen på utdannelsen hadde blitt like stor og kraftfull som han så for seg da han ble statsminister. Han svarte engasjert «ja» på spørsmålet, og etter å ha gått gjennom mye av det regjeringen hadde fått til, så han ut i luften noen sekunder, og delte en viktig erkjennelse med meg.
Denne erkjennelsen, som jeg skal komme tilbake til, tenkte jeg på da kunnskapsminister Tonje Brenna og jeg besøkte Fjeldlund barnehage i Oslo en tidlig januarmorgen.
Barnehagen ble bygget i 1985, mellom de første boligblokkene på Holmlia, i en tid da bare hvert fjerde barn i Norge gikk i barnehage. Nå går nesten alle barn i barnehagen. Dette er ikke et resultat av en naturlig utvikling, men av politikk: Barnehageforliket, som feirer 20 år i år, ga omfattende utbygging av kommunale og private barnehager, makspris for foreldrebetaling uavhengig av barnehage og etter hvert også rett til barnehageplass.
Med økt barnehagedekning har vi fått flere kvinner ut i jobb. Dermed har barnehagepolitikken ikke bare vært viktig for arbeidslinja, den har også gitt et mer likestilt Norge. Men det stopper ikke der: Fjeldlund barnehage på Holmlia er et godt eksempel på at barnehagen også er en av de beste integreringsarenaene vi har.
I 2015 gikk Arbeiderpartiet og Raymond Johansen til valg på å bygge 3000 nye barnehageplasser i Oslo, omtrent en ny barnehage i måneden over fire år. Løftet er for lengst oppfylt, og et av de klareste resultatene er at nesten alle minoritetsspråklige barn også går i barnehagen, fra en andel på fra 78,3 prosent i 2015 til 92,6 prosent i 2021.
Den økte barnehagedeltagelsen i Norge, er ikke bare tall i en statistikk. Dette er barn som gjennom lek og læring får mulighet til å utvikle språk, sosiale ferdigheter og vennskap før skolestart. Flere kunnskapsoversikter viser at tiltak som er innrettet for å hjelpe barn i barnehagealder, oftere viser positive resultater enn tiltak senere i livet. Det er derfor mer lønnsomt å investere i høy kvalitet og forebyggende tiltak tidlig i utdannelsesløpet enn å sette inn innsats senere. Det er kanskje ikke så rart når vi vet at hjernen i de første leveårene utvikler seg raskere enn på noe annet tidspunkt i livet.
Barnehager med høy kvalitet er bra for alle barn, men er særlig positivt for barn som av ulike grunner trenger ekstra støtte og trygghet.
Tonje Brenna og jeg var ikke bare på Fjeldlund barnehage for å anerkjenne jobben som er gjort av kommunale og private aktører de siste 20 årene. Vi var der også for å legge frem regjeringens nye nasjonale barnehagestrategi, «Barnehagen for en ny tid», som viser hvordan vi vil utvikle barnehagen frem mot 2030. Det viktigste budskapet vårt, var at vi går fra en tid med bygging av barnehager, til en tid med bygging av kompetanse i barnehagen.
Regjeringen vil, gjennom et tett offentlig-privat samarbeid, gjøre barnehagen til en fullverdig del av det norske utdannelsessystemet. Det betyr ikke at barnehage skal bli skole, tvert imot, barnehagen skal stå på egne ben. Men i takt med alt vi nå vet om barnehagens betydning, skrur vi ned prisen for å gå i barnehagen samtidig som vi skrur opp forventningene til kompetanse og kvalitet.
Selv om de fleste foreldre er fornøyde med tilbudet barna får og opplever at barna deres trives, er det store kvalitetsforskjeller i og mellom barnehager. Forskning viser at ikke alle barn får den hjelpen, omsorgen og støtten de trenger for å trives, leke, utvikle seg og lære. I barnehagene er det mange ansatte uten relevant utdannelse. Mange barnehager har dessuten høyt sykefravær og mangel på vikarer, noe som fører til perioder med uforutsigbar og lav bemanning. Dette går selvfølgelig utover kvaliteten på tilbudet til barna.
Derfor vil regjeringen, som det viktigste grepet i den nye barnehagestrategien: øke andelen barnehagelærere fra dagens nivå på 43 prosent til 60 prosent av de ansatte innen 2030. For første gang i historien vil dermed utdannede barnehagelærere være i flertall i norske barnehager.
Vi vil også forbedre ledelsen av barnehagen, få flere fagarbeidere inn i barnehagene og legge til rette for at flere av de som arbeider i barnehagen både kan formalisere kompetansen gjennom videreutdanning og lederutdannelse.
Hva så med Tony Blairs erkjennelse?
Du har kanskje gjettet det allerede, men beskjeden fra Tony Blair var i alle fall klar: Skulle han prioritert på nytt, ville han lagt inn en enda større innsats i barnehagen – med lavere pris, bedre barnehagedekning og høyere kompetanse.
Selv om det, helt i tråd med Blair erkjennelse, er godt dokumentert i forskningen at de første leveårene «varer hele livet», virker det ikke alltid sånn når vi hører den utdannelsespolitiske debatten. Det er bare noen år siden Venstre tapetserte busser og husvegger med valgkampbudskapet «Alt starter i skolen», og i debatter er det ofte skolen vi snakker om. Men skal vi oppnå gode resultater i skolen, må vi løfte kompetansen i barnehagen. Derfor er det å gi alle barn et enda bedre barnehagetilbud noe av det viktigste vi kan gjøre for å gi alle barn en god start i livet.
Det handler ikke bare om barnas liv her og nå og deres eget livsprosjekt: Kvaliteten vi oppnår i utdannelsessystem i dag, vil speiles i hva slags næringsliv og hvilke muligheter vi som nasjon får i fremtiden.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.