I statsbudsjettets omtale av klimapolitikken fikk vi et budskap vi har hørt før. Vi når ikke klimamålene våre. Nå handlet det om 2020-målet som vi ble enige om i 2008. Vi når det ikke.

Neste målsnøre er 2030. Parisavtalen forplikter oss til å kutte 40 prosent i norske utslipp. I en avtale med EU har vi forpliktet oss til å kutte 45 prosent i såkalt ikke-kvotepliktig sektor, det vil si transport, bygg og anlegg, avfall og landbruk. Innen 2050 skal hele det norske samfunnet være karbonnøytralt. Det er en formidabel oppgave som vil berøre alle deler av samfunnet. En mulig parallell er alt som krevdes for gjenreisningen etter 1945.

Vi har gjort mye bra for klima i Norge. Vi bidrar ute til vern av regnskogene. Vi leder an i el-bilpolitikken. Industrien vår kutter utslipp. Olje og gass-sektoren slipper ut mindre enn tilsvarende industri i andre land. Oslo og Bergen har vist at det er mulig å sette seg ambisiøse klimamål og kutte så det monner. Nå følger byer som New York etter og skal lage klimabudsjett inspirert av det rødgrønne Oslo.

Men «mye bra» er ikke «godt nok» fremover. Statsbudsjettet dokumenterer at vi med dagens politikk vil være langt unna å nå også 2030- målene uten å ta i bruk all fleksibiliteten som avtalen med EU åpner for. Industrien vil bidra til å kutte utslipp som et resultat av det europeiske kvotesystemet, som gradvis strammes til. I andre sektorer hjemme må vi i all hovedsak kutte selv. Vi risikerer «straff» om vi år for år avviker fra kursen. Med dagens politikk, og med en regjering hvor kranglene mellom Venstre og Fremskrittspartiet svekker handlekraften, er det mye straff i vente.

Arbeiderpartiet la i 2017 frem et eget klimabudsjett for hvordan vi kan nå 2030-målene i ikke-kvotepliktig sektor. Men også vi må fornye og skjerpe klimapolitikken vår. Heller ikke vi har alle svarene. Oppgaven med å finne dem blir helt sentralt for programprosessen frem mot valget i 2021. For meg vil særlig to hensyn være viktige i den prosessen. Stikkordene er industri og rettferdighet.

Alle i landet må oppleve at de har ansvar for å kutte utslipp. Jeg er likevel overbevist om at nøkkelen ligger i industrien. Vi må produsere nye produkter på nye måter med mindre eller null utslipp. Vår industri driver med omstilling kontinuerlig og har kuttet utslipp siden 1980-tallet. Vi trenger et taktskifte. Vi må få til tettere samspill mellom markedet og en mer aktiv stat, slik industripartiet Arbeiderpartiet gikk i bresjen for da vi bygget opp oljeindustrien i Norge. Vi har verdensledende industrikompetanse som kan frembringe nye løsninger – som utvikling mot nullutslipp på norsk sokkel, flytende havvind, fangst og lagring av CO2, utvikling av hydrogen som ny energibærer og nye transportløsninger med null utslipp; fly, lastebiler, skip og mer til. Vår ambisjon må være av at vi skal «leve av å redde klima». Til nå har næringspolitikken bidratt altfor lite til klimapolitikken – og klimapolitikken altfor lite til nye næringer. Det kan og må vi endre på.

Lykkes vi med det, kan vi også eksportere produkter og tjenester og bidra langt utover egne grenser. Norge står for en promille av verdens utslipp. Skal vi begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader må land som Kina, India, Brasil og USA – og alle land i kraftig utvikling – endre kurs. Norsk teknologi, kompetanse og kapital kan gjøre en langt større forskjell enn i dag. Nordsjøen kan bli verdens fremste testområde for lagring av CO2 – og for flytende havvind. Vi kan bli ledende globalt på utslippsfri skipsfart. Vi kan gå i front for å bruke offentlige innkjøp til å skape markeder for bærekraftige produkter og tjenester.

Rettferdighet er den andre rettesnoren. Store skifter i samfunnet skaper nye vinnere – og tapere. Det vil kreve mye å forene interesser og dempe konflikter i den omstillingen som nå kommer. Hverken de i politikken som «elsker bomringen», eller de som lover at alt kan bli som før, vil kunne gi svar som både kutter utslipp – og samler bred støtte.

Jeg vil ubeskjedent si at Arbeiderpartiet har et særlig ansvar og en stor mulighet. Rettferdig fordeling er en kjerne i den norske samfunnskontrakten, og hos oss. Vi har både oljearbeideren og AUF-eren representert i partiet; vi har et tett samarbeid med fagbevegelsen og vi er ikke redde for å ta kraftige politiske virkemidler i bruk sammen med næringslivet. Det betyr å innrette skatte- og avgiftssystemet slik at det støtter opp under våre klimamål, men uten at vanlige folk må ta det meste av regningen. Det betyr å jobbe sammen med oljeindustrien og alle de dyktige fagfolkene der, ikke sette dem på oppsigelse. Det betyr å utvikle, ikke avvikle olje- og gassindustrien. Og det betyr at vi må gjøre det sammen, som et sterkt fellesskap.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.