Vi snakker om juvelen som aldri skinte. I dag er det 40 år siden Zimbabwe ble grunnlagt, den 18. april 1980. Hva gikk galt? Stikkordene er undertrykking, vanstyre, vold, rasisme, overklasse og fattigdom. Grunnlaget er fødselsmerkene fra det gamle apartheidregimet til Ian Smith. Zimbabwe ble bygget på ruinene til raseskillepolitikken i Rhodesia, oppkalt etter okkupanten Cecil Rhodes.
Rett etter frigjøringen var det riktig nok optimisme og store forhåpninger. Krigen var slutt. Den økonomiske veksten var høy. I Harare gikk svarte og hvite barn hånd i hånd, men trolig uten å kunne fortelle om det hjemme. Selv om økonomien i starten kunne være bra, var den imidlertid preget av ekstrem ulikhet. Seks tusen hvite storbønder (av en befolkning som i dag er på 18 millioner) kontrollerte halvparten av all jord i landet. De dyrket mais og tobakk med underbetalte svarte jordbruksarbeidere. Den hvite overklassen kontrollerte selvsagt også næringslivet i byene og hele statsadministrasjonen. Omtrent en tredjedel av arbeidstagerne jobbet i «moderne virksomheter», resten i uformell sektor. Få hadde utdannelse.
Å fortsette som før var utenkelig. I tråd med at et nytt regime lett arver institusjonene til det gamle, skiftet Zimbabwe ut personer mer enn roller. Det kom nye byråkrater og ledere uten erfaring, mange uten utdannelse. Da jeg i en kort periode underviste på University of Zimbabwe, kom masterstudenter på seminar etter endt dag som byråsjef i Finansdepartementet. De kunne ingenting om nasjonalregnskapet, men alt om blådress med vest. Å bli forfremmet til sitt inkompetansenivå er ille nok, å starte langt over kompetansenivået inviterer til maktmisbruk nedover og servilitet oppover.
Det var to frigjøringsbevegelser som vant krigen mot apartheidregimet, Robert Mugabes Zanu og Joshua Nkomos Zapu. Begge hadde lovet jord til jordbruksarbeiderne og økonomisk kompensasjon til frigjøringssoldatene. Løftene var vanskelige å holde. Fredsslutningen krevde at det nye regimet ikke skulle røre de hvites jord på ti år. Misnøyen økte raskt, særlig blant de demobiliserte soldatene i Zapu. Mugabe møtte protestene deres med brutal vold i Matabeleland. Protestene fortsatte. Til slutt sultet Mugabe lokalbefolkningen til taushet. Trolig døde 20 000.
Konflikten i Matabeleland varte til 1987. Da var opposisjonen mot Zanu så svak at Mugabe like godt slo sammen de to partiene. Mens vestlige land fortsatt roste han som den første afrikanske statsmann, ble han eneherskende president med en ny konstitusjon. Mugabe, men ingen andre, kunne sitte med makten i fire tiårsperioder.
For å bli rik under sånne forhold måtte en være på parti med det herskende partiet. Folk med overklasseambisjoner fordelte seg derfor på privat sektor og i statsapparatet alt etter hvor de kunne få størst privatøkonomisk avkastning på sitt talent. Mange hadde en fot I hver leir. En av Zimbabwes rikeste forretningsmenn, Phillip Chiyangwa, sa det rett ut – jeg er rik fordi jeg tilhører Zanu.
Den nye svarte overklassen ble også skapt gjennom jordreformene fra 1992 og fremover. Som den opprinnelige akkumulasjon i klassisk økonomi, fungerte reformene som privatisering av felles ressurser. Jord som skulle omfordeles til fattige bønder, gikk til ministre og partibyråkrater.
De økonomiske rådene fra «Washington consensus» var en vits. En uavhengig sentralbank skulle kontrollere inflasjonen. The Reserve Bank of Zimbabwe ble tilfeldigvis uavhengig i 1995. Samme året startet hyperinflasjonen. Også den bidro til å kanalisere mer ressurser til de rike, mens landet bare ble utarmet. Den nye svarte overklassen tjente også på at Zimbabwes hær gikk inn i Kongo for å støtte regjeringen til Kabila og få tilgang til ressursene i gruvene der. Soldatene fikk i det minste litt lønn, mens samfunnsøkonomien i Zimbabwe ble ytterligere utarmet.
På slutten av 1990-tallet skapte Movement for Democratic Change, med fagforeningsmannen Tsvangirai som leder, nytt håp. Mugabe vant imidlertid tilbake initiativet ved å starte krigsveteranenes jordokkupasjoner. Fra 1997 og utover ble jordbruket helt rasert. Dyktige jordbruksarbeidere ble jaget vekk sammen med de hvite godseierne – av «veteraner» som var altfor unge til å ha opplevd krigen.
I dag ligger jordbruket nede. Nitti prosent av den svarte arbeidsstyrken overlever med tilfeldige jobber i uformell sektor. Statskuppet mot Mugabe i 2017 var en palassrevolusjon. Den nye regjeringen prøver riktig nok å få til leieordninger av jord med «joint ventures» som skal lokke hvite jordeiere tilbake. Men landet som en gang var Afrikas matkammer, står foran en truende hungersnød.
Utvikling er mer et politisk enn et økonomisk problem. Zimbabwe er et skoleeksempel på oligarkiets jernlov i utviklingsland. En brutal frigjøring fra et brutalt regime gir nye brutale statsledere og en ny overklasse, men ikke en ny maktfordeling i samfunnet. Det er fortsatt ekstrem ulikhet og ekstrem fattigdom. Nå kan seks millioner sulte. Problemene i andre deler av verden blir små i sammenligning.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.