Koronatiden har brakt oss sammen om en stor og synlig fellesoppgave: Å holde smitten i sjakk. Samtidig har pandemien skapt større avstand mellom oss. Mange eldre er blitt mer isolerte. Unge mennesker forteller at de savner venner og sosial kontakt. Mange av oss får jobben gjort på hjemmekontor. Vi erfarer likevel at noe viktig går tapt når mennesker ikke er sammen, også på jobb.
Noen sier de opplever å være mer alene. Andre at de er ensomme. Er det noen forskjell?
Å være alene hører livet til. De fleste av oss er det fra tid til annen. Ensomhet stikker dypere. Det handler om å oppleve et savn av ønsket kontakt med andre. Også det hører livet til. Å mangle venner, savne andre, bli holdt utenfor eller ikke være en del av et fellesskap, er noe mange opplever gjennom livet. Det gjør det ikke mindre vondt, eller mer akseptabelt. Det gjør det bare menneskelig. Der få kvier seg for å si at de bor eller er mye alene, er ensomhet for mange fortsatt forbundet med skam, som en sykdom andre heldigvis ikke ser. Tenk bare selv. Når hørte du sist noen si: Jeg er ensom?
Nå skrives og snakkes det mer om ensomhet enn på lenge. Det er bra. Det siste skuddet på stammen er boken «Ensomhetens århundre», skrevet av den britiske økonomiprofessoren Noreena Hertz. Hun beskriver en ensomhetskrise og legger for dagen et vell av statistikk som underbygger påstanden. Dagens Næringslivs anmelder kaller boken «essensiell lektyre for tida vi lever i», men ender likevel opp med et resignert sukk; det «spørs» nemlig om budskapet «smitter over på dem som bestemmer».
For hva kan de som «bestemmer» faktisk gjøre med utfordringer som ensomhet?
Mitt svar er: Ganske mye.
I det enkelte liv er familie, naboer og bekjente viktigst for å hjelpe mennesker de kjenner ut av ensomhet. For meg som sosialdemokrat er det grunnleggende at det også er et felles ansvar. Ensomhet er ikke en sykdom, men ensomhet og isolasjon kan gjøre deg syk. Vi kan gjøre mye for å skape et samfunn dere færre blir ensomme. Vi kan ikke lovfeste at alle skal ha en venn på skolen. Det finnes ikke en budsjettpost for naboer som stiller opp for hverandre. Det er likevel mye storsamfunnet kan – og bør – gjøre.
Jeg vil begynne i skolen. I debatter blir politikere som er opptatt av miljøkontakter, skolehelsetjeneste, skolemat og tiltak mot mobbing ofte stemplet som «myke » og lite opptatt av læring. Men å mangle venner, eller å bli holdt utenfor på skolen ødelegger livsglede, og lærelyst, i små mennesker. Det kan ikke hete trivsel eller lærling. Trivsel og læring henger sammen. La oss huske det til neste skoledebatt.
Frivilligheten er et annet viktig spor. Mange frivillige organisasjoner gjør en viktig jobb for å inkludere flere i fellesskapet. De har besøks- eller aktivitetsvenner som kobler sammen personer som er utsatte for ensomhet. Unge besøker eldre. Pensjonister stiller opp som leksehjelp for unge, eller lærer norsk til asylsøkere. Da jeg jobbet i Røde Kors het det at «den beste medisinen man kan gi et annet menneske er et annet menneske». Det er mye sant i det. Breddeidretten er også viktig for å bekjempe ensomhet, og det bør uroe oss at koronatiden kan føre til at særlig unge faller fra.
Også i eldreomsorgen bør ensomhet få større oppmerksomhet. Fire av ti over 80 år sier de har følt seg ensomme de siste to ukene. Bedre dagtilbud til demente er en utstrakt hånd fra fellesskapet til eldre som trenger sosial kontakt like mye som de trenger medisinsk hjelp. Rett til hjelp for å komme seg ut for å se venner en gang i uken, slik man har innført i Oslo kommune, er et annet eksempel.
Noreena Hertz legger avgjørende vekt på arbeidslivet. Lite ekskluderer mer enn å stå uten jobb. Mange uføre opplever et dypt savn av et arbeidsfellesskap å høre til. Og hvis hver mann blir sin egen arbeidsgiver i den såkalte plattformøkonomien, går et viktig fellesskap – fagforeningen – fort tapt for mange mennesker.
Slik kunne vi fortsette, fra område til område i samfunnet. Hillary Clinton skrev engang en bok om oppvekst med en fin tittel: «It takes a village». Det samme kan sies om kampen mot ensomhet. Den fordrer felles ansvar, den krever felles innsats, nå mer enn på lenge.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.