I løpet av de siste månedene har jeg ofte tenkt tilbake på reisen min i Ukraina i juli. I noen øyeblikk kunne alt føles som en normal sommerdag midt i Europa. Landskapet var grønt, vinden sto stille og alt spiret og grodde i varmen. Men straks jeg traff mennesker, forandret inntrykket seg. I en landsby et par timer nord for Kyiv møtte jeg familier som hadde overlevd 30 dager innesperret i et kjellerrom under den lokale skolen, i stappfulle rom uten vann og mat. De levde. Men de fryktet hva som ville skje om de russiske soldatene kom tilbake.
Kyiv er en storby i vakre omgivelser, på flatt landskap med elven Dnepr som geografisk midtpunkt. Men inntrykket av byen ble brutt av barrikaderte gater og sandsekker og forsvarsposter rundt offentlige bygg. I månedene etter mitt besøk har mørket senket seg, bokstavelig talt, og krigen ser annerledes ut nå: russiske styrker taper på bakken og prøver i stedet å ta hevn fra luften. Missil- og droneangrep har slått ut strøm og vannforsyning, og mange ukrainere møter nå jul og vinter uten strøm og vann.
Etter et møte og måltid med president Volodymyr Zelenskyj, rakk jeg et besøk i den forgylte St. Sofia-katedralen midt i byen. Den er ikke stor, men slående vakker. Deler av katedralen har stått der i 1000 år, og er en av mange helligdommer som gjør Kyiv til et viktig sted både i Ukrainas og Russlands historie, og dermed Europas historie. Kyiv var åstedet for den første østslaviske statsdannelsen, da vikingene grunnla det såkalte Kievriket. President Putin legitimerer sin angrepskrig med at russere nærmest har en historisk rett til å legge Kyiv og Ukraina under seg. Forklaringen hans er at selve ideen til Russland oppsto her, for 1000 år siden, rundt Kyiv og sivilisasjonen som utviklet seg rundt elvene som renner mot Svartehavet. Staten Ukraina er en fiksjon, mener den russiske presidenten.
Dette gjør krigen til et eksistensielt drama for ukrainerne. De krever retten til en annen historiefortelling. De vet at dersom Russland stanser krigen, da stanser krigen. Men om Ukraina stanser krigen, da opphører Ukraina. Da venter underkastelse, brutalitet og ufrihet. Det er ikke uten betydning for oss, i Norge og resten av Europa. Vi må forstå at et slikt utfall vil bety at grunnleggende prinsipper om frihet, demokrati og staters rett til uavhengighet står i fare – langt utenfor Ukraina. Derfor er det både i solidaritet, men også i vår egeninteresse å støtte Ukrainas kamp for å overleve; med humanitær og økonomisk hjelp, men også hjelp til selvforsvar.
Ukraina er langt unna Norge. Men det finnes noen lange linjer i historien. På en stor vegg på innsiden av St. Sofia-katedralen, så jeg et portrett av prinsesse Ellisiv i helfigur, en tusen år gammel original. Ellisiv var datter av en av Middelalderens mest legendariske fyrster, Jaroslav av Kyiv. Harald Hardråde tok henne til hustru på 1040-tallet. Han var på vei hjem fra Konstantinopel, rik på gods og gull, og ble den fjerde og siste av de norske sagakongene som tilbrakte deler av livet i Kyiv.
Norge har verdier og tradisjoner formet gjennom århundrer med impulser og påvirkning, der både vikingtiden og kristendommen står sentralt. Om syv år, i 2030, vil vi offisielt markere at det er 1000 år siden kristningen av Norge, etter at Olav Haraldsson falt ved Stiklestad og ble til Olav den hellige. Siden har Norge blitt formet i den kristenhumanistiske arven og kulturen. Grunnleggende verdier, som likeverd mellom fattig og rik, individets rettigheter og det radikale budskapet om rettferdighet, springer ut fra denne tradisjonen. Vi har hatt opplysningstid, erfart okkupasjon, frigjøring og selvstendighet.
Februar 2022 markerer et vendepunkt i Europas historie, på linje med november 1989, da Berlin-muren falt. En fullskala, russisk angrepskrig for å endre grenser og erobre land er et brudd med europeisk etterkrigshistorie. Det er et historisk drama for Ukraina. Men det berører sikkerheten til alle land i Europa, også Norge. Samtidig møter vi ringvirkningene fra inflasjonen etter pandemien og energikrisen som følge av at Russland kutter gasseksporten til Europa. Alle land i Europa trenger et krafttak for produksjon av mer kraft. Den må være fornybar – fra sol, vind og vann – og trygge forsyningssikkerheten i en tid der alt som kan elektrifiseres vil bli elektrifisert.
Fra vikingtid til vår tid henger Norges historie sammen med Europas – og ja, også Ukrainas. Vår åpenhet til verden har gjort oss rikere og klokere og mer mangfoldige. Samtidig er ingen land, heller ikke vårt, skjermet fra kriser og krig – før, som nå.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.