Vi er mange som husker den økonomiske bråstoppen på slutten av 80-tallet. Med en boliglånsrente på opp mot 17 prosent ble jappetid og medgangsbris snudd til krakk og krise. Mange klarte ikke håndtere huslånet, måtte selge med tap og var fanget i en fortvilt økonomisk situasjon.
Det er kanskje ikke like mange som husker opptakten. Under Willoch-regjeringen hadde priser og lønninger vokst ukontrollert gjennom 80-tallets låne- og forbruksfest. Tilliten til den norske kronen var svak. Altfor sent ble problemene den høye inflasjonen skapte, tatt på alvor. Da Gro Harlem Brundtland overtok i 1986, måtte norsk økonomi gjennom en tøff kur med dramatiske renteøkninger. Vi fikk over seks år med stigende arbeidsledighet.
De siste tiårene har prisveksten vært borte fra avisenes forsider. Det er ikke så rart. Norges Bank og andre sentralbanker har fått mål om å holde prisveksten lav. Og måloppnåelsen har lenge vært høy.
Nå har vi en økonomi som ligner det vi har sett tidligere. Ledigheten er lav, sysselsettingen høy. Mange unge voksne og personer som har slitt med å komme inn i arbeidsmarkedet, er nå i jobb. Det er bra. Men et for høyt aktivitetsnivå fører også med seg utfordringer. Mange stillinger står ubesatt, og bedrifter mangler arbeidskraft. Vi ser klare tegn til overoppheting av økonomien – det brukes rett og slett for mye penger i samfunnet. Prisveksten har ikke vært høyere siden 1980-tallet.
Historien har lært oss hvor kostbart det kan være å få prisveksten ned når den først har fått feste på et høyt nivå. Det er nødvendig å reagere raskt. Det er derfor Norges Bank har økt rentene de siste månedene. Om prisveksten kommer ut av kontroll, kan det igjen bli nødvendig å stramme inn så kraftig at det gir en bråstopp i økonomien som vil gi høy arbeidsløshet og en enda mer krevende situasjon for folk og bedrifter. Det må vi unngå.
I Norge har vi et fortrinn gjennom frontfagsmodellen og den sentraliserte lønnsdannelsen. Likevel er det en fare for at den høye prisveksten biter seg fast. Vi politikere må derfor ikke motvirke den innstramningen Norges Bank søker å oppnå. Vi må støtte den ved å holde igjen. Jeg forstår at det kan virke paradoksalt. Staten tjener historisk mye, likevel må det strammes inn. Om vi ikke gjør det, bidrar statens pengebruk til å drive priser, lønninger og renter videre oppover.
Når vi reduserer pengebruken, gjør vi det for å beskytte vanlige folk mot økt rente og for å øke sannsynligheten for at folk som nå har kommet i jobb, får beholde jobben.
Det virker å være stor forståelse for at det nå er nødvendig med et stramt og omfordelende budsjett. Likevel kan det være vanskelig å omstille hodet. Jeg møter mange som sier seg enig i at det må strammes inn, men som samtidig mener at «akkurat dette» må det finnes rom til. Og det skjønner jeg godt. Gjennom mange år har statsbudsjettet handlet om påplussinger. Solberg-regjeringen brukte stadig mer oljepenger i sine budsjetter og gjorde dermed behovet for politiske prioriteringer mindre; det har vært penger til det meste. Forventningene til statsbudsjettet har fulgt oljepengebruken; rett til værs.
Nå er det annerledes. Vi må holde igjen. Samtidig har vi fått noen nye store regninger. Vi skal betale for støtte til krigsrammede Ukraina, for nødvendig opprusting av eget forsvar, for flyktningene som søker trygghet hos oss, og ikke minst for strømstøtten som alle husholdninger skal få så lenge strømprisene er uvanlig høye.
Dette gjør at det er behov for inndekninger i timilliardersklassen før en eneste krone er brukt på politiske satsinger. Og inndekningene kan ikke hentes fra Oljefondet. Det gjør det nødvendig med kraftig omfordeling, harde prioriteringer og revurdering av planlagte satsinger, for eksempel innenfor samferdsel og bygg.
Prioriteringene gjøres i tråd med regjeringens verdigrunnlag. Budsjettet skal ta Norge enda et steg i retning et mer rettferdig samfunn. Et mer inkluderende samfunn. Et samfunn der folk føler glede og trygghet i hverdagen uansett hvor i landet de bor. Vi skal fortsette med å kutte utslipp og skape jobber, og vi skal fordele goder og byrder mer rettferdig. Vanlige folks økonomi skal telle mest; folk og næringer som har mest og tjener mest, må bidra mer.
Når vi legger frem statsbudsjettet 6. oktober, vil nok mange likevel bli skuffet. For denne gangen blir det tøffe prioriteringer. Alt for å komme gjennom en krevende tid med fortsatt trygghet for landet, lav ledighet og lav ulikhet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.