Bedriftsledere, aksjeeiere, analytikere og offentlige prognosemakere mener vekstutsiktene for de neste årene er på det normale, eller bedre. Det er forståelig. Selv om omikron kan skape litt trøbbel, har vi sett hvor godt rike land har håndtert pandemien. Der det var mulig å forbruke, investere og produsere, har det for lengst gått en kule varmt.

Ekstreme grep i budsjettpolitikken, rentekutt og store obligasjonskjøp fra sentralbankene som presset de langsiktige obligasjonsrentene ned, har bidratt til det.

Harald Magnus Andreassen
Harald Magnus Andreassen (Foto: Elin Høyland)

Det er kanskje ikke flere mørke skyer på horisonten enn vanlig. Privat gjeldsbyrde er redusert i mange land. Underliggende vekst i rike land er ikke lavere enn for noen år tilbake.

Samtidig har rentene inntil nå vært lave. Særlig har realrentene (renter fratrukket inflasjon, red.anm.), som vi kan lese direkte av på obligasjonsmarkedene i mange land, vært rekordlave lave gjennom pandemien. De langsiktige nominelle rentene har steget fordi rentemarkedets forventninger til inflasjonen har steget, uten at disse forventningene er blitt urovekkende høye, hverken i USA eller i Europa. Realrentene derimot, supte til rekordlavt nivå i starten på pandemien og er forblitt der.

I USA var ti års realrente på minus én prosent inntil for noen dager siden og i Tyskland på minus to prosent. Realrentene på alle andre lån har vært og er rekordlave.

Vi har aldri før sett et slikt gap mellom realrenter og normale vekstforventninger, i alle fall ikke i USA eller andre «viktige» land. Når realrenten har vært på den lave siden tidligere, har det vært når økonomien har vært svak, mange har vært bekymret for utsiktene, eller når mange har ønsket å nedbetale gjeld. Da er det bra med lav realrente. Men selv i årene etter finanskrisen var langsiktige realrenter i USA på rundt pluss 0,5 prosent.

Med normale vekstforventninger er det ikke rart aksjemarkedene har steget kraftig, når fremtiden kan lånefinansieres eller diskonteres med en lavere realrente enn noen gang.

Tilsvarende har boligprisene steget mye i uvanlig mange land fordi heller ikke husholdningene har vært bekymret for fremtiden under pandemien. De fikk bare låne penger til en rekordlav rente og de kunne derfor by mer enn før.

Er det rekordstore gapet mellom vekst og realrente den nye normalen?

Neppe.

Kombinasjonen av budsjettstøtte, rentekutt og at det har vært vanskelig å bruke penger på en del tjenester under pandemien, har løftet vareforbruket langt over gamle vekstbaner. Investeringene er også høyere enn før korona. Vi har fått et etterspørselsløft som hadde vært vanskelig nok å takle i fredstid. Krigen mot korona har skapt noen ekstra utfordringer «i varekjedene».

Resultatet? Høy inflasjon.

I USA er prisveksten den høyeste på 40 år. Rundt halvparten av inflasjonen på syv prosent er nok midlertidig, som følge av løft i energipriser og mangel på biler. Det går over. Men den «andre halvparten» er også langt over prismålet. Flere bedrifter enn noen gang planlegger å øke prisene videre fordi salget aldri før vært så bra som nå.

Selv om deler av tjenestesektoren ikke har fullt ut kommet fullt tilbake og viruset fortsatt plager oss, er mangelen på arbeidskraft større enn noen gang i nesten alle rike land. Det er verst i USA, og her har lønnsveksten tiltatt betydelig. Flere bedrifter enn noen gang sier de vil øke lønningene videre. Foruten å legge et ytterligere og mer langvarig press på prisene, vil det svekke bedriftens inntjening. Det siste skjer for øvrig alltid når arbeidsledigheten blir lav, når det er vanlige folks tur.

Økt pris- og lønnsvekst har ført til at amerikanske sentralbanken er blitt tvunget til en uvanlig brå kursomlegging. I desember løftet Fed rentebanen mer enn noen gang, den har vedtatt å avslutte de store obligasjonskjøpene og signalisert at den om ikke lenge vil begynne å bygge ned obligasjonsbeholdningene. Bank of England har flagget en tilsvarende kursomlegging.

Markedsrentene har steget markert overalt, men stort sett bare i kortenden av rentekurven. Markedene tror heller ikke at Fed trenger å heve renten opp til det banken selv tror er nødvendig.

Risikoen er åpenbar: Dersom en realrente på minus én prosent ikke stabiliserer økonomien, forblir den ikke der. I tillegg er vekstforventningene utsatt når Fed nå skal presse etterspørselen, også etter arbeidskraft, ned.

Dersom det ikke blir høyere inflasjon, lønnsvekst eller renter som lukker «gapet» mellom vekst og realrenter, vil bedriftene klare det. Høye aksjekurser gjør det lønnsomt å investere i ny kapasitet, og til slutt blir det alltid for mye av det. Overskuddsmarginene kneler, investeringer kuttes, vekstforventninger faller.

Og gapet lukkes, fra «oversiden».

Høye aksjekurser gjør det lønnsomt å investere i ny kapasitet, og til slutt blir det alltid for mye av det

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.