Vi har lagt frem vårt forslag til statsbudsjett. Det skaper debatt. Utover høsten vil vi se tydeligere forskjellene på høyresidens politikk og denne regjeringens prioriteringer. Det er bra for demokratiet.
Overskriften på vårt budsjett er at det er stramt og rettferdig, tilpasset en ekstraordinær situasjon i både Europa og norsk økonomi. I korthet: Vi finansierer store og uforutsette utgifter, samtidig som vi reduserer oljepengebruken. Derfor er budsjettet stramt.
Samtidig er det rettferdig: Vi hegner om de viktigste velferdsordningene, og vi sikrer finansiering gjennom rettferdig fordeling.
De siste årene har forskjellene økt. Det bør uroe oss. Det rører ved noen sentrale verdier de fleste deler, nemlig at det i Norge ikke er så stor forskjell mellom folk. At vi har barn på samme skole, steker vafler for samme idrettslag og får hjelp fra samme helsetjeneste; at vi kjenner oss igjen i hverandres liv. I verden rundt oss er slike samfunn sjeldne.
Selv om flere land har hatt betydelig, økonomisk vekst, har ulikheten innad i land økt. Ofte er resultatet at grupper av mennesker blir glemt og oversett, noe som igjen fører til misnøye og ustabilitet.
Det er dårlig på alle måter, også for næringslivet.
Dette budsjettet er et skritt bort fra en utvikling der forskjellene bare øker. Det er viktig for å trygge velferden til folk. Men jeg mener bestemt at det også er bra for bedriftene. Vi ønsker et samfunn som kombinerer en trygg velferdsstat med et konkurransedyktig næringsliv.
Da må vi ha vilje og mot til å finansiere velferdsstaten så den kan sikre gode barnehager, skoler og læresteder, et moderne helsevesen og en god infrastruktur. Skatteinntekter er avgjørende for denne finansieringen.
For å utjevne forskjeller senker vi inntektsskatten for det store flertallet av lønnsmottagere, alle som tjener under 750.000 kroner, mens vi øker skattene noe på høye inntekter og formuer.
I tillegg sikrer vi at noen av de næringene som har hatt ekstraordinært store inntekter, som vannkraften, bidrar mer, og at de svært lønnsomme næringene havbruk og vindkraft på land også bidrar med å betale grunnrenteskatt fra 2024, slik oljen, gassen og vannkraften har gjort i mange tiår. Det er rettferdig.
Nå møter vi store omveltninger, med krig i Europa, klimaendringer og høy inflasjon. Vi har uforutsette utgifter til strømstøtteordninger, flyktninger og forsvar. Dette skjer samtidig som utgiftene til folketrygden øker, og i en økonomisk situasjon som krever at vi bruker mindre oljepenger for å ikke ramme folk og bedrifter ved å bidra til å drive priser og renter videre opp.
Jeg hører noen si: Fremfor å øke skattene burde de heller ha kuttet mer i offentlig sektor. Men offentlig sektor bidrar allerede i dugnaden. Også den rammes av en kostnadsvekst som er høyere enn det som den kompenseres for, uten at økte kostnader kan veltes over på kunder.
Det betyr at også offentlig sektor må drive effektivt og gjennomtenkt. Vi må være ærlig på at det kommer til å bli tøft for mange.
Budsjettet er stramt, men det har likevel offensive satsinger for at vi skal kunne skape mer og kutte utslipp.
Hvert år brukes milliarder på støtte til næringsutvikling. Vi vil nå innføre et prinsipp om at prosjekter som får slik støtte, skal ha sin plass på veien mot lavutslippssamfunnet. Før sommeren lanserte regjeringen Grønt industriløft, med 100 tiltak for å få fortgang på omstillingen.
Nå følger vi opp med en grønn dreining i statsbudsjettet, med 1,5 milliarder kroner til ordninger som skal utløse eksportrettede investeringer og kutte utslipp.
900 millioner kroner øremerkes innenfor Innovasjon Norges eksisterende lånerammer til grønne vekstlån, og 300 millioner av Forskningsrådets midler øremerkes til grønne prosjekter.
Jeg ser frem til at høyrepartiene viser hvordan de vil dekke inn de nye regningene på flere titall milliarder. Høyres partner, Frp, vil som vanlig bruke mer oljepenger.
Høyre har foreløpig nevnt kutt på noen få milliarder i offentlig velferd i et budsjett som allerede er stramt. Skal de kutte i offentlig sektor for å skaffe til veie beløpene som trengs, er det massive kutt i velferdsstatens kjerneoppgaver de må ty til.
Det taper vi alle på, også bedriftene i norske lokalsamfunn.
Vårt svar er nøkternhet og omfordeling. Styrken i det moderne Norge er evnen til å både skape og dele. Vi må skape for å ha noe å dele. Men hvordan vi deler, er også viktig.
Det sier mye om verdier og kvaliteter i samfunnet, om tilliten mellom folk. Og ikke minst om hvordan vi sammen kan hegne om gode jobber i konkurransedyktige bedrifter.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
Styrken i det moderne Norge er evnen til å både skape og dele. Vi må skape for å ha noe å dele. Men hvordan vi deler, er også viktig