Arbeid seiler opp som et hovedtema i valgkampen. Det er bra. De aller største utfordringene vi står overfor på 2020-tallet knytter seg til arbeidsplasser og arbeidsliv. Andelen nordmenn i jobb er langt unna der vi var på vårt beste, rundt 2008. 10.000 jobber er borte i fastlandsindustrien, bare siden 2015. Eksporten har falt dramatisk. Og utslippene av klimagasser står på stedet hvil. Hver for seg er dette formidable oppgaver. Å møte dem samtidig, på under ni år, vil kreve det aller beste av oss som fellesskap.

Min mor pleide å si at jeg kom til verden med et lyst sinn. Og jeg leder en optimistisk bevegelse. Så vi møter 2020-tallet med tro på at dette kan Norge klare. Samtidig må det sies: Vi klarer det bare om vi gjør det vi kan best i Norge – samarbeider. Og vi klarer det bare om vi bruker hele verktøykassen vi har til rådighet.

Mange stater ser dette nå. De tar en mer aktiv rolle i utviklingen av næringslivet. I Joe Bidens USA skal nye motorveier bygges med ladestasjoner, slik at amerikanske selskaper får et hjemmemarked for å bli vinnere i elbilrevolusjonen. I EUs hydrogenstrategi ser man produksjon, distribusjon og bruk under ett for å fremskynde utviklingen av markeder for hydrogen.

Det er dette som er bakteppe for Arbeiderpartiets næringspolitikk for 2020-tallet. Det er de enorme oppgavene, som vi og andre land nå møter, og som bare har vokst seg større på Høyres søvnige vakt, som nå krever en mer aktiv stat og et mer aktivt statlig eierskap.

En mer aktiv stat betyr en stat som bruker hele verktøykassen mer aktivt. Bruke offentlige innkjøp til å stimulere til et hjemmemarked for lavutslippsteknologi. Bygge kritisk infrastruktur for eksempel knyttet til hydrogen. Fjerne barrierer for næringsutvikling, for eksempel knyttet til konsesjoner for havvind. Få utenrikstjenesten til å sette eksport mye høyere på sin dagsorden. Det er noe av det staten kan, og nå, må gjøre.

Et mer aktivt eierskap inngår i denne verktøykassen. Staten er direkte eier i 74 ulike selskaper hvor det jobber mer enn 330.000 ansatte. Over to tiår har vi utviklet en modell for dette eierskapet som er blant de beste i verden. Staten skal være en forutsigbar eier, og statens agenda skal være kjent for offentligheten og private medeiere. Det ligger fast.

Men også statens eierskapspolitikk må utvikles videre. Det gjelder både hva staten eier, og hvordan eierskapet utøves.

Noe som vil berøre alle statlige selskaper, er vår ambisjon om å styrke den norske arbeidslivsmodellen. Ett av våre viktigste konkurransefortrinn er små lønnsforskjeller, et organisert arbeidsliv og høy kompetanse. Vi vil derfor legge frem en stortingsmelding om et mer omfattende samfunnsansvar for statlige selskaper. Min ambisjon er, for eksempel, at de statlige selskapene skal være best i klassen på å ta inn lærlinger. Det er i hele næringslivets interesse.

Så er det kapital. Det mangler ikke kapital i Norge – i stort. Men staten kan og bør stille med mer langsiktig, risikovillig kapital, enten for å forsterke store industrisatsinger i Norge eller for å bidra til raskere kommersialisering av eksportbedrifter. Det kan skje gjennom mer egenkapital til statlige selskaper, som Statkraft, for å raskere utvikle hele grønne verdikjeder i Norge og internasjonalt. Staten kan også stille mer kapital til rådighet for industriutvikling og eksportfremme gjennom mer målrettet bruk av selskaper som Argentum, Nysnø og Investinor.

Vi vil også raskt starte arbeidet med en ny eierskapsmelding for å videreutvikle eierskapet i de deleide, børsnoterte selskapene, som Equinor, Hydro, Telenor og DNB. Målet om «høyest mulig avkastning over tid» vil ligge fast. Men i omstillingen vi skal igjennom, må den strategiske dialogen mellom staten og disse selskapene være god. Det som er bra for å utvikle verdiene i disse selskapene må forenes med brede samfunnsinteresser knyttet til økt eksport og ny industri og næringsutvikling i Norge.

Ingenting i vår ambisjon om en mer aktiv nærings- og eierskapspolitikk endrer følgende: Det er private bedrifter, de fleste små og mellomstore, som er grunnmuren i norsk næringsliv. Tvert imot. En stat som bygger infrastruktur, satser på fagarbeidere, fremmer eksport i utlandet og skyter inn mer kapital, bidrar til å løse vår tids største utfordringer og gjør at bedriftene kan satse mer og vokse raskere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.