Vi har aldri hatt flere forskere enn i dag, og forskningen har aldri vært av høyere kvalitet. De som jobber ved universitetene, høyskolene og de uavhengige forskningsinstituttene deltar mer i flernasjonale forskernettverk og publiserer mer i internasjonale tidsskrifter enn noen forskergenerasjon før dem. Samlet sitter de i dag på en fagkompetanse som ville fått tidligere akademikergenerasjoner til å snappe etter pusten.

Parallelt med denne suksesshistorien har vi og resten av verden havnet i en hengemyr av øyensynlig uløselige utfordringer: Klima, migrasjon, ulikhet og polarisering, for bare å nevne de mest åpenbare av det fagfolk med sans for språk kaller «slemme problemer».

Hadde problemene vært så slemme at de var uløselige, ville denne kronikken ha vært unødvendig. De er imidlertid ikke det. All forskningen gjør at vet vi mye både om årsaker og gode løsninger. Problemet er hvordan man kan få løsningene på plass.

«Politikere skal lede, men de som leder ut i det ikke gjennomførbare, blir ikke gjenvalgt», skrev Øystein Dørum i en tankevekkende kronikk i DN tidligere denne uken. Det er selvfølgelig riktig.

Det er imidlertid ikke spesielt vanskelig å utforme gode, politisk gjennomførbare løsninger: Klimaskatter kan lett kombineres med kutt i andre skatter på en måte som gjør at folk flest, hvis de bare legger om forbruk og livsstil, kommer minst like godt ut som før. Økt ulikhet kan motvirkes ved å flytte skattebyrden over på personer med høye lønns- og kapitalinntekter.

Selv migrasjonsproblemene kan bli håndterbare om vi bare får løst de andre problemene og samtidig innser at kontrollert, tidlig innvandring fra områder i verden med rask befolkningsvekst er bedre enn å vente til folk tvinges på flukt.

Når problemene er slemme, er det derfor ikke fordi de ikke kan løses. Grunnen er at løsningene utfordrer sterke, etablerte interesser som bruker tid og penger på å kapre det politiske kunnskapsrommet.

Statoils (unnskyld: Equinors) felttog for å få oss til å tro at norsk olje egentlig ikke inneholder CO2, er bare ett eksempel. Næringsorganisasjonenes systematiske kampanje for å få oss til å tro at det blir massiv bedrifts- og kapitalflukt fra Norge om vi har høyere kapitalbeskatning enn andre land, er et annet. LOs og NHOs lovprisning av en sammenklemt lønnsstruktur som hovedvirkemiddel i fordelingspolitikken er en tredje.

Det er ikke noen grunn til å kritisere bedrifter og organisasjoner for at de jobber for sine interesser. Det er ikke der problemet ligger. Problemet er at de som burde ha dominert i kunnskapsrommet – universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene – glimrer ved sitt fravær.

La meg være mer presis. Mange forskere formidler mye, og kanskje mer enn før, av sin og andres forskning i populærvitenskapelige medier. Som følge av det er det nesten utrolig hvor mye detaljkunnskap hver og en av oss har tilgang til. Detaljkunnskap uten kontekst kan imidlertid være farligere enn ingen kunnskap. Det gjelder ikke minst i det politiske kunnskapsrommet, der særinteresser med glede plukker fritt i den mangfoldige floraen av enkeltresultater.

Da Universitetet i Oslo ble grunnlagt, var formålet at det skulle være forskerakademi, embetsutdannelse og dannelsesskole. Tredelingen er fremdeles klar: universiteter og høyskoler skal drive med forskning, undervisning og kunnskapsformidling.

De fleste professorer har alltid valgt å oppfatte at de tre oppgavene har vært nevnt i prioritert rekkefølge. Det er tross alt fordi de har lyst til å forske at de er blitt akademikere. Likevel har vi hatt en lang tradisjon for at norske akademikere har engasjert seg i samfunnsdebatten og forsøkt å utvide grensene for det politisk mulige.

De siste tiårenes forskningssuksesser har dessverre ført til at kunnskapen og konteksten nå først og fremst blir formidlet i en virtuell akademisk klosterhage fylt av internasjonale tidsskrifter og konferanser, og i liten grad ut til offentligheten.

Det er synd, for i mellomtiden arrangerer NHO årskonferanse hvert år.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.