Mandag 11. november 2019 publiserer NRK en kronikk med tittelen: «Overklassens omsorgssvikt», skrevet av psykolog Eystein Våpenstad. Tematikken i hans kronikk omhandler en kvinnelig næringslivsleder. Han snakker om omsorgssvikt. Om mishandling. I kronikken dømmer han kvinners stilling i samfunnet.

Jeg leste tittelen og så på bildet. Det var et bilde av mamma. Min mamma. Men det ga ikke mening. Omsorgssvikt? Mamma? Nei, det er to helt ulike ting. Jeg leste artikkelen. Det var mange følelser på en gang. Jeg var sint. Jeg var skuffa. Jeg var lei meg. Jeg var såret. Alle disse følelsene på grunn av et menneske. Hans ytringer. Hans fordommer. Hans holdninger. Og han er en av mange. Dessverre.

Aller først ble jeg sint. Sint på Eystein Våpenstad. Han var skarp og ufin i sine kommentarer. Ikke bare gikk han til angrep på mamma. Han gikk til angrep på meg og mine søsken. Han var direkte ubehagelig. Ikke bare nevner han oss barna. Han beskriver oss. Uten noe som helst grunnlag. Det har han absolutt ingen rett til å gjøre. Han tar feil. Han hevder også at mamma har en holdning, og jeg siterer «barn er en pyntegjenstand man kan hente frem i finstasen på julekvelden for å skape den «riktige» julestemningen. Resten av året må de klare seg selv.» Hva? Hvordan? Hvorfor?

I tillegg skriver han at mamma tar i bruk «en primitiv, psykologisk forsvarsmekanisme», ved å la oss barna klare oss selv på noen områder ved tidlig alder. Så det faktum at jeg smurte min egen matpakke da jeg gikk i 3. klasse, det er feil. At jeg klarte å ta ut av oppvaskmaskinen. At jeg klarte å komme meg til trening selv. At jeg klarte å knyte skolissene mine. Det var vel også feil da. På hvilken måte er det faktum at jeg smører min egen matpakke et resultat av omsorgssvikt? Og hvordan i alle dager kan han hevde at dette er mishandling av barn? På hvilket grunnlag gir dette mening?

Jeg tenkte over dette ordet. Omsorgssvikt. Wikipedia definerer omsorgssvikt som foreldres påføring av fysisk eller psykisk skade eller forsømmelse som fører til alvorlig at barnets fysiske og/eller psykiske helse og utvikling er i fare. Altså at jeg og mine søsken er blitt utsatt for å ikke bli møtt med adekvat interesse, varme og emosjonell støtte, eller at vi er vitne til vold i hjemmet. Så det at jeg smører mine egne skiver. Smører mine egne ski. Smører meg selv inn med solkrem. Det er akkurat samme det. Det er omsorgssvikt.

Jeg ble sint på meg selv. Sint fordi jeg gadd å bruke energi til å bli sint på dette mennesket. For det er han ikke verdt. Overhodet ikke. Han er ingen for meg. Aldri har jeg sett han før. Aldri hørt om han heller. Hvorfor skal jeg bry meg? Han kjenner ikke meg. Han kjenner ikke mamma. Men jeg ble sint likevel. Hva gjør at han har rett til å ytre seg så fiendtlig mot et menneske han ikke engang kjenner? Og hva oppnår han med det? Dette er det jeg sliter med å forstå. Hvorfor i all verden skriver han dette? Hvordan kan han ha lest mammas artikkel, og reagert slik? Hvor kommer dette sinnet fra?

Så ble jeg sint på NRK. På redaktør Kyrre Nakkim. Hvordan dukket det ikke opp noen røde flagg da du leste dette? Det er lov å kvalitetssjekke innholdet, før du lar det publiseres. Jeg begynte å stille spørsmål til hans troverdighet og pålitelighet i sin stilling. Han har ansvar for NRKs kronikker. Et statseid kringkastingsselskap. Han har ansvar for å luke bort slike skarpe angrep mot enkeltpersoner. Han må ha hatt en dårlig dag på jobb. Orket sikkert ikke å lese nok en kronikk. Vel, i dette tilfellet er det egentlig ikke nødvendig. Nakkim burde allerede i overskriften forstått at det åpenbart var noe som ikke stemte her. Å anklage noen for omsorgssvikt er alvorlig, og Våpenstad gjør det uten å nøle. Han nevner også «mishandling av barn» i sin kronikk, og dette på rikskringkastingens debattplattform. Det blir for dumt.

Så var det skuffelsen. Ikke bare ble jeg skuffet over Nakkim som lot denne kronikken få noe som helst oppmerksomhet. Jeg ble skuffet over NRK. Vi er i 2019, og kronikken ser ut til å være skrevet i 1906. Det er skuffende at vi på over 100 år, ikke har klart å komme oss videre fra mannssjåvinistiske holdninger som blir representert i et offentlig ordskifte. Det bør ikke være lov. Har vi virkelig ikke kommet lenger? Da ble jeg også trist. Ikke på vegne av meg selv, men på vegne av mange viktige mennesker. På vegne av Betzy Kjellsberg. På vegne av Gina Krog. På vegne av Anna Rogstad. På vegne av mange flere viktige mennesker. Har disse damene kjempet for ingenting?

Ikke bare er dette provoserende. Nei, dette er skuffende. Det er trist. Hvorfor er samfunnet mer opptatt av å styre kvinnenes liv, og deres valg? Hvorfor ikke mennene? Hvorfor er det kvinnene som skal tilpasse seg? Hvorfor er det kvinnene som mangler noe? Og hvorfor skal kvinner ha dårlig samvittighet for å ha lederambisjoner? Eller ambisjoner i det hele tatt for den saks skyld. Hvorfor det? Jeg forstår ikke.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.