Digitaliseringen har stilt norske medier overfor grunnleggende utfordringer, samtidig som den har gitt muligheter til blant annet digital ekspansjon og nye former for nyhetsformidling og historiefortelling. Hvordan har de norske medieaktørene manøvrert det politiske landskapet i møte med digitaliseringen?

Vi har analysert 20 år med mediepolitisk debatt i DNs Etterbørs-seksjon, som har vært en viktig arena for mediedebatt i perioden. Vår gjennomgang viser at det ikke har skortet på krisebeskrivelser fra bransjen. Kort fortalt finner vi en nærmest kontinuerlig krisefortelling knyttet til digitalisering.

Samtidig har mediebransjen fått gehør for mange av sine ønsker og krav i perioden, som for eksempel et utvidet NRK-mandat, plattformnøytrale støtteordninger og nullmoms på elektroniske nyhetsmedier. Hvorfor har de lyktes? I vår forskning finner vi særlig tre faktorer som viktige for å forstå hvorfor bransjens strategi kan sies å være en suksess.

For det første tegner vår studie et bilde av norske medieaktører som gode til å definere sentrale problemer og løsninger i offentligheten, blant annet gjennom å delta i den offentlige debatten, skrive kronikker og høringssvar, stille på politiske møter, samt produsere underlagsmateriale som rapporter og utredninger. Slik får de satt sine egne problemer – og løsninger – på agendaen. NRK er et godt eksempel på en institusjon som prioriterer denne typen arbeid høyt og er aktiv i diskusjoner om egne rammebetingelser.

For det andre har aktørene vektlagt å beskrive digitalisering som et problem som ikke bare truer mediehusenes inntektsmodeller, men som kan sette hele det norske samfunnet og demokratiet på spill – for eksempel ved å vise til hvordan globale medieselskapers fremvekst kan gå på bekostning av redaktørstyrte norske medier. Digitaliseringsspørsmålet er ofte blitt fremhevet som et felt med potensielt store negative ringvirkninger, men hvor mediene – dersom de blir gitt riktige politiske rammebetingelser – kan skape store verdier, ikke bare for seg selv, men for hele samfunnet.

For det tredje har det norske mediepolitiske systemet en form som favoriserer etablerte aktører og konsensusorienterte politiske løsninger. Det er et kjennetegn ved den nordiske modellen at myndigheter og sentrale aktører samarbeider og søker løsninger i felleskap. I vårt tilfelle betyr det at mediene ofte blir bedt om å komme med innspill, og at innspillene blir tillagt vekt.

Norge er per 2019 et av de mest digitaliserte landene i verden, samtidig som vi har en politisk kultur som i høy grad favoriserer kontinuitet og stabilitet. At mediepolitiske støtteordninger i stor grad har blitt modernisert og beskyttet inn i en ny tid, kan ses som et tegn på modellens styrke og tilpasningsdyktighet. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis det beste systemet for å fremme innovative løsninger eller skape gode rammevilkår for nye aktører. Et annet viktig spørsmål er om det norske systemets reproduksjon av eksisterende virkemidler vil være nok til å kunne håndtere de utfordringene som vi vet vil komme i fremtiden, knyttet til store, globale aktører, som Netflix, Google og YouTube. Utfordringene som disse aktørene fører med seg vil kreve nye ferdigheter fra både medieaktører og mediepolitikere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.