Jeg går ikke til psykolog lenger, jeg skriver heller i avisen. Men akkurat nå, i det digitale kjølvannet av Greta Thunbergs knyttneve av en FN-tale, kjenner jeg at det hadde vært godt å ligge på en divan og gruble over et av livets store spørsmål: «Hva slags menneske skal man være på internett». Jeg sliter nemlig med å være et godt, ansvarlig og engasjert menneske i sosiale medier. Og jeg er ørlittegrann bekymret for at verden skal gå under mens alt jeg klarer å tenke på er konsepter som «godhetsposering» og «autentiske» i all min postmoderne misere.

Jeg kan faktisk ikke skrive ett eneste uironisk, positivt, politisk engasjert ord i sosiale medier lenger uten at metaperspektivet gjør meg skamfull. En bekjent setter i gang en innsamlingsaksjon for barn i nød og ber innstendig om et lik og del. «Jeg kan være et godt menneske og dele dette», tenker jeg. Et nanosekund etterpå kommer mottanken «Jeg kan vise at jeg er et godt menneske og dele dette», og da er slaget tapt for min del. Jeg foretrekker faktisk å fremstå eksplisitt selvopptatt fremfor å sitte og se på at min egen kjernesunne, godhjertede, medborgerlige avatar lever et liv som ligner bemerkelsesverdig lite på mitt eget.

Høsten 2019 føles det likevel enda mer prekært å vise engasjement i sosiale medier enn før. Som med Metoo i fjor på denne tiden er Facebook igjen primus motor for et kollektivt opprør. Støtter jeg opprøret? Ja! Er jeg bekymret på ekte? Ja! Så hvorfor vegrer jeg meg for å delta?

Det finnes to store narrativ om sosiale medier. Det ene handler om depresjon, isolasjon, hyperkommersialisering, og fremmedgjøring, og er noe tech-selskapene jobber med kontinuerlig, fordi de vet at det ikke gagner dem at brukerne blir ulykkelige av tjenesten deres. Så de kjører blant annet på med algoritmer som gjør at du eksponeres for flere logrende hunder i løpet av en dag enn du trodde du trengte. Det andre narrativet er at sosiale medier bidrar til en demokratisering uten sidestykke i historien som kan redde oss alle fra undertrykkelse. Alle har fått en stemme, en sjans til å bli hørt! Dette har ført til «den arabiske våren» og Metoo, og nå vi står midt i klimakrisen. Amazonas brenner, men sosiale medier kan skape endring gjennom kollektiv oppvåkning, vi må bare vise engasjement på plattformen. Si noe av verdi for andre enn oss selv, dele noe viktig, trykke på send.

For et par år siden lanserte Facebook konseptet «Birthday fundraiser». Trolig som et forsøk på å forsterke sistnevnte narrativ. Nå har du ikke bare bursdag lenger. Du har en gyllen anledning til å vise at du bryr deg. «Hjelp Helena med å samle inn penger til Leger uten grenser på bursdagen hennes!» Hvordan kan dette ikke være veldig god idé?

Sosiale medier har sakte, men sikkert blitt så altomfattende og kronisk, at det er lett å glemme at det er et spill med strengt definerte spilleregler som tvinger all kommunikasjon vi driver med der inne, inn en bestemt form. Jeg tenker alltid på et av kunsthistoriens merkeligste portretter fra 70-tallet når jeg tenker på sosiale medier. «Jeg» av Ludvig Eikaas. Bildet består bare av et «jeg», skrevet i løkkeskrift, som en signatur. Banalt og profetisk på samme tid. «Jeg» er blitt så sentralt for alt av meningsproduksjon i vårt samfunn, at det ofte er mer fremtredende enn beskjeden man forsøker å formidle. Det «jeg» som samler inn penger til Leger uten grenser! Det spiller ingen rolle hvor edle motiver jeg har eller ikke har. Å være på sosiale medier handler alltid til en viss grad om å ta seg godt ut. Det ligger i sosiale mediers kode at det å fremme sin moralske innstilling er det samme som moral. På sosiale medier er alt performativt. Det er klart det resonnerer hos mange når Sylvi Listhaug roper «Godhetsposering!» Godhetsposering er ikke noe mindre reelt enn «skjønnhetsposering», noe vi for lengst har akseptert som en uunngåelig del av det å være et menneske på sosiale medier. Ingen legger ut et bilde av seg selv for å fremstå uattraktiv, med mindre de har et større mål om å fremstå lite selvhøytidelig, morsom eller drøy.

Problemet er at de som roper «godhetsposering!» over en lav sko peker i feil retning. Vi er blitt forledet til å tro at det er enkeltindividene som provoserer, når det er systemet som burde provosere oss.

«Godhetsposering» er trolig bare toppen av isfjellet. Et symptom vi kan se og derfor irritere oss over. Den underliggende sykdommen vet vi lite om. Vi kan bare prøve å se for oss hva som egentlig er på spill når det er «jeg» som er premissleverandør for det meste av kommunikasjon vi blir eksponert for i løpet av en dag. For debattens del kan det se ut som at det nesten bare er polemikk igjen. En øredøvende, utmattende, pulveriserende polemikk som starter før det i det hele tatt rekker å manifestere seg et utgangspunkt.

Jeg fikk ikke med meg at Greta Thunberg hadde holdt en tale, før jeg fikk med meg at «Måten hun blir brukt på av mediene og de ansvarlige voksenpersonene rundt seg er på grensen til misbruk», at «Den sinnssyke mengden hvite menn, som føler seg truet av Greta Thunberg gjør det fordi hun ikke er seksuelt attraktiv», at «Det er nedlatende og hersketeknisk å bekymre seg for Thunbergs mentale helse», at «Det ikke hjelper å dele Greta Thunbergs tale om vi har tenkt til å dure på med livene våre som før, fly til Granca og spise biff», at «Greta Thunberg aldri ville fått denne typen oppmerksomhet om hun ikke var hvit».

Jeg kom ikke lenger før verdens undergang begynte å føles som et plausibelt alternativ, og logget meg heller over på den nye sosiale medier-hypen Tik Tok, der det ikke finnes noe annet enn surrealistiske 20-sekunders videoer av dansende mennesker og rare dyr. Det verste er at det nesten føltes som en politisk handling.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.