Sylvi Listhaug vil gjøre jordbruk mer robust. Det kan komme for sent.

Erfaringen med storslåtte handelsavtaler det siste tiåret er at de ikke blir noe av. Det er lett å se mønsteret, etter at jeg har sittet noen ganger i vannkanten ved Lac de Genève og ventet på at sjefen i WTO skal komme ut for å fortelle at det heller ikke denne gangen ble noe gjennombrudd i Doha-runden, forhandlingene om en verdensomspennende handelsavtale.

Nesten alle land ønsker en global handelsavtale. Den vil skape vekst og sette standarder for miljø og arbeidsforhold. Men noen vil alltid tape, og de snakker høyt, velorganisert og velfinansiert om sine syke mødre. Frivillige organisasjoner og antiglobalister er konstant bekymret. Fagbevegelsen liker sjelden brå forandringer.

Ettersom omstillingssmerten kommer før belønningen, blir det ingen avtale.

Det er liten grunn til å tro at planen om et atlantisk handels- og investeringspartnerskap – TTIP – er noe annerledes. TTIP er ment å skape vekst og jobber. EU og USA trenger begge deler.

Men forbrukergrupper, fagforeninger og miljøaktivister forlanger full brems. Noen av Brussels dyreste lobbyister er hyrt av storselskap for å stanse avtalen. Høyre- og venstrenasjonalister seiler i politisk medvind.

Underlig nok ser diplomater, mediekorrespondenter og tankesmeder i Brussel ut til å mene noe annet. De representerer et lite utvalg, men flere mener noe annet i dag enn de gjorde for et halvt år siden. Dette er mennesker som er betalt for å se det verste i folk, kynismen kommer med stillingsbeskrivelsen.

Men de fleste gir altså TTIP en fair sjanse, over 50 prosent. Den femte forhandlingsrunden i Washington forrige uke gikk rimelig godt. Mye av grovarbeidet skal være gjort.

To forklaringer går igjen:

Masseledighet og høyrepopulistenes fremgang har gjort EU-toppene desperate etter å finne måter å få opp veksten og skape nye arbeidsplasser. Økonomene deres forteller at TTIP vil hjelpe. Andre økonomer mener andre ting, men de er i mindretall.

Samtidig har Vladimir Putin skremt dem stygt. Anneksjonen av Krim kom som et sjokk. Den gigantiske gassavtalen mellom Russland og Kina forteller om nye globale maktforhold. Ytre motstand styrker det indre vestlige samholdet.

Sjansen stiger dermed for en justert TTIP-avtale i 2015. Noe vil bli utelatt, og mange vil jamre. Alt tyder på at landbruk vil være med.

Her starter problemene for norske bønder og norsk mat­industri.

Blir TTIP noe av vil NHO og trolig LO forlange at Norge søker en tilsvarende bilateral avtale. Sjømatnæringen vil rope aller høyest. Ifølge regjeringens konsekvensanalyse av TTIP må Norge isåfall bygge ned sine tollmurer for mat. I beste fall kan vi håpe på overgangsordninger.

Gjennomsnittlig tollsats for jordbruksprodukter i USA er fem prosent. I EU er det 13,7 prosent. I Norge er nær halvparten av tollsatsene over 75 prosent.

I 2012 kostet en biff 60 kroner per kg på verdensmarkedet. I Norge kostet den 213 kroner. En kyllingfilet kostet 105 kroner/kg i Norge og 26 kroner på verdensmarkedet.

Norge vil trolig få fortsette å gi offentlig støtte til bøndene, men den må sannsynligvis være «grønn», altså gitt uavhengig av produksjon. For 46.000 norske bønder og 40.000 ansatte i matindustrien vil det være en tsunami som får Listhaug til å fremstå som en mild bris. Norske forbrukere vil til gjengjeld få billigere mat og større utvalg.

Hvis da ikke stemningen snur på ny. Putin virker ikke så krigslysten lenger. Kanskje ender TTIP som et politisk slag i Europaparlamentet, der Marine Le Pen mobiliserer frihandelsmotstandere fra det populistiske høyre og ytre venstre til samlet front og historisk seier over elitene i Brussel?

Magefølelsen er stadig at TTIP ikke blir noe av. Men jeg er ikke så sikker lenger.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.