13 år etter at landet sto for verdenshistoriens største statlige «konkurs», kommer Argentina etter alt å dømme til å misligholde landets statsgjeld på nytt.
En domstol i New York kom i 2012 til den konklusjon at Argentinas gjeldssanering etter krisen i 2001 ikke står seg juridisk. Etter at amerikansk høyesterett tidligere i sommer avslo å ta saken opp til ny behandling, er president Christina Fernandez de Kirchner nødt til å betale 1,3 milliarder dollar til et knippe amerikanske hedgefond innen utgangen av juli.
Fondene, med den 69 år gamle hegdefondforvalteren Paul Singer i spissen, har forfulgt Argentina i domstolene i årevis for å få pengene de mener å ha krav på.
Kirchner har svart at hun ikke har noen planer om å betale «finansielle gribber» – investorer som lever av å kjøpe opp gjeld som de fleste andre anser som håpløs å inndrive. Med mindre det dukker opp en løsning på overtid, går det dermed mot en ny konkurs for verdens dårligste betaler.
Argentinas betalingsproblemer figurerer knapt på investorenes liste over hva som kan gå galt i verdensøkonomien for tiden. Landets gjeld eies av et fåtall investorer, det er heller ikke snakk om store beløp. Noen smittefare til andre markeder utelukkes.
For argentinsk økonomi stiller det seg annerledes. Med statlig mislighold følger normalt valutakrise, bankkonkurser, kredittørke og en langvarig konjunkturnedgang.
Det er likevel ikke lett å ha medlidenhet med et land som i ordene til Harvard-professor Jeffrey Frankel har anstrengt til det ytterste for å føre en «oppfinnsomt elendig» økonomisk politikk. Kirchner har blant annet forsøkt å løse landets betalingsproblemer med å forsyne seg av sentralbankreservene. Det har ikke løst problemene, derimot har det underminert uavhengigheten og tilliten til sentralbanken. Det er antagelig det dummeste man kan gjøre i en situasjon der investorer stiller spørsmål ved landets evne til å gjøre opp for seg. For å få bukt med landets galopperende prisstigning, har myndighetene tuklet med konsumprisindeksen uten å ha oppnådd noe annet enn at indeksen er blitt et ubrukelig mål på en inflasjon som fortsatt er for høy.
Med denne politiske skrytelisten skal det noe til å rette en indignert pekefinger mot gribbefondene uansett hvordan de de måtte opptre.
Kjennelsen fra den amerikanske domstolen kan likevel være problematisk på lengre sikt, mener et knippe økonomer, deriblant Frankel og Financial Times’ Martin Wolf. Det er et ubehagelig faktum at land, akkurat som privatpersoner eller bedrifter, fra tid til annen havner i en situasjon der de umulig kan greie å betjene sin gjeld. Da er det både i låntagers og långivers interessere at gjelden kommer raskt ned på et realistisk nivå. Dersom det blir for enkelt å sikre seg fullt oppgjør ved å opptre gjenstridig, vil det bli umulig å få et flertall av kreditorene med på frivillige løsninger i lignende situasjoner i fremtiden, frykter de.
Spørsmålet er om gribbenes juridiske seier mot Argentina vil friste så mange andre til å følge i deres fotspor. Etter 13 år har «gribbene» ikke fått ubetalt en eneste cent, mens flertallet av dem som godtok kutt i sine tilgodehavender har fått løpende betaling siden 2005. Dersom Argentina velger konkurs og en ny periode med isolasjon fra finansmarkedene, er det dessuten et åpent spørsmål hvor verdifull den juridiske seieren viser seg å være.
Argentina og Kirchner kan rett og slett nekte å betale. På det feltet har landet tross alt en viss rutine.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.