DN skrev lørdag at doktorgradsstipendiaten Marte Eidsand Kjørven takker for seg etter kun tre møter i Finansklagenemda for banksaker.
Kjørven sa hun var lei av å skrive dissenser og hevder flertallet i nevnden «lar seg blende av de samme markedsføringstriksene den er satt til å gjennomskue».
Etter at Ivar Petter Røeggen vant mot DNB i Høyesterett, ventet flere at kunder med lignende produkter skulle få en lett match i Finansklagenemnda. Det har de ikke fått.
Bare i drøye 14 prosent av sakene om slike produkter har klager fått medhold. Det i seg selv betyr selvsagt ikke at det er noe galt med nevndens praksis. Enhver som sitter med tapsbringende investeringer, kan nok i ettertid tenkes å hevde at de ikke var godt nok informert da de foretok den ulykkelige beslutningen gitt at de da kan få pengene tilbake.
Men Kjørvens kritikk er verd å lytte til. Hun står heller ikke alene med den.
Forbrukerrådets direktør, Randi Flesland, ga uttrykk for det samme til DN før sommerferien. Jusprofessorene Johan Giertsen og Mads Andenæs er også kritiske til nevndens tolkning av Høyesteretts dom i Røeggen-saken.
«Banksiden har i nevnden vunnet tilbake det den tapte i Høyesterett», sier Andenæs til DN.
Den mest nærliggende forklaringen på at det er slik, er at Finansklagenemnda til tross for alle gode intensjoner om å være et nøytralt klageorgan, er det organ som finansieres av bransjen selv. Det kan nok gjøre noe med gangsynet, spesielt når det står så mange penger på spill som det gjør i disse sakene.
Forbrukerrådets representanter har muligens ikke vært så årvåkne som de burde ha vært. Relativt få dissenser før Kjørvens inntreden ved siste årsskiftet tyder på det.
Høyesterett har heller ikke gjort nevndens jobb helt enkel.
Røeggen vant, men det skyldes blant annet at banken hadde gjort en regnefeil. En annen høyesterettsdom, som behandlet et lignende produkt, kom til motsatt konklusjon.
På den andre siden kan man som jusprofessor Johan Giertsen ved Universitetet i Bergen gjør, tolke dommen slik at den stiller opp et strengt krav til at kunden skal ha forstått hva han eller hun virkelig investerte i.
Problemet med denne tolkningen, sett fra finansbransjens ståsted, er at den fort kan fortone seg som en blankofullmakt for at kundene skal få pengene tilbake.
Et strukturert spareprodukt, ihvertfall når det kombineres med lånefinansiering, er i realiteten en avtale der kunden låner penger i banken for så å sette mesteparten av beløpet inn igjen til en lavere rente. For at kundene skulle få lov til å gjøre denne økonomisk sett temmelig meningsløse transaksjonen, beregnet banken seg vanligvis et fett gebyr.
Hvem ville investert i noe sånt dersom de virkelig forsto produktet?
Antagelig veldig få. Når så mange likevel gjorde det, er det ingen dristig påstand å si at de neppe forsto alt.
Så er det ikke overraskende at bankene i ettertid har gjort sitt for å begrense erstatningsutbetalingene. Markedet for slike produkter forsvant riktignok etter at Finanstilsynet omsider satte foten ned for å selge dem til ikke-profesjonelle, men det er fortsatt mye annet som kan prakkes på naive investorer som fortsatt tror at de får gode råd når de ringer til banken.
For dem som lever av å forvalte andre menneskers penger, er det en strategi som ikke er uten nedside.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.