Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

  • Populære Søk:
  • Siste stillinger
  • Lederstillinger
Vis alle stillinger
Tunisia har på mange måter kommet best ut Den arabiske våren. Revolusjonen i 2011 gjorde det slutt på diktaturet til Zine El Abidine Ben Ali. Foto: Anis Mili, Reuters/NTB Scanpix
Tunisia har på mange måter kommet best ut Den arabiske våren. Revolusjonen i 2011 gjorde det slutt på diktaturet til Zine El Abidine Ben Ali. Foto: Anis Mili, Reuters/NTB Scanpix les mer

På innsiden

Landet som lykkes

Den arabiske våren druknet i blod og diktatur. Tunisia er unntaket.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Søndag holder Tunisia det første parlamentsvalget siden revolusjonen i 2011, den som gjorde slutt på diktaturet til Zine El Abidine Ben Ali og deretter inspirerte opprør i Egypt, Libya, Jemen og Syria.

I dag er Egypt tilbake til start med militærstyre. De andre landene herjes av borgerkrig. Bare Tunisia har klart seg noenlunde.

Også Tunisia har balansert på randen, etter at landet høsten 2011 valgte en grunnlovsgivende forsamling, der den islamistiske Ennahda-bevegelsen ble største parti. Ifjor ble to opposisjons­politikere myrdet. I vinter holdt det på å kollapse i politisk kaos, før den Ennahda-ledet koalisjonsregjeringen gikk av, og en teknokratregjering overtok. Det ble endelig utlyst parlamentsvalg samt presidentvalg senere i høst.

Det er ulike årsaker til Tunisias relative suksess.

l Geografi. I motsetning Libya og Syria er Tunisia et etnisk og religiøst lite splittet land. Med drøyt ti millioner innbyggere er det også forholdsvis lite. Historisk har forbindelsene vært tette til Europa og Italia. Nord i hovedstaden Tunis ligger ruinene av det gamle Kartago, den antikke bystaten som plaget Romerriket helt til senatoren Cato d.e. fikk mast seg til at stedet burde ødelegges. Siden ble det en blomstrende romersk provins.

l Økonomi. Tunisia er i motsetning til andre land i regionen en svært beskjeden produsent av olje og gass. Dermed har det vært mindre interessant for koloni­maktene og siden regionale stormakter å blande seg inn. Landet lever av eksport fra 1,6 millioner hektar med oliventrær, litt gruvedrift og appelsiner, dadler og tekstiler. I tillegg er det turisme.

l Diktatoren. Det dårligste utgangspunktet for å bygge et demokrati, er å ta over etter en dårlig diktator. Det er veldig mye stygt å si om Ben Ali, som tok makten ved et kupp i 1987. Han undertrykket opposisjonen og beriket seg selv. Etter revolu­sjonen beslagla de nye makt­haverne eiendommer og andre verdier fra presidenten, pluss hans slektninger og forbindelser, for tilsammen tilsvarende 85 milliarder kroner, anslår Verdensbanken.

Men Ben Ali gjorde også mye riktig, blant annet å satse på utdannelse, også for kvinner. Han la forholdene til rette for en differensiert økonomi. Da revolusjonen kom, fantes det en forholdsvis sterk middelklasse, tradisjonelt bæreren av nye demokratier.

Det kan ennå gå galt for Tunisia. De moderate islamistene i Ennahda satser på å bli størst og få makten, det samme gjør sekulære opposisjons­partier. Samarbeidsklimaet er dårlig.

Økonomien er i dårlig forfatning. En ubehagelig høy andel av frustrert tunisisk ungdom har reist til Syria og Irak for å kjempe som jihadistiske fremmedkrigere. Grensen til kaotiske Libya er porøs.

I en fersk rapport fra tankesmien European Council of Foreign Relation skriver seniorforsker Anthony Dworkin at Tunisia trenger fundamentale reformer i den offentlige administrasjonen, det militære og rettsvesenet, for å bygge opp et virkelig fungerende demokrati.

Dworkin retter også en sterk advarsel til Europa og USA. De akutte krisene i Syria og Irak skyver den politiske interessen og ressurser østover. Interessen blir mindre for Tunisia, som inntil videre fremstår som et problem man ikke har.

Men Vesten bør legge inn tunge ressurser for å hjelpe Tunisia med fattigdomsbekjempelse, samt offentlig og økonomisk reform. Det er mye bedre å fjerne årsaker til krig, kaos og terror enn å rydde opp etterpå, fremholder Dworkin.

Tunisia er et særtilfelle. Den arabiske verden trenger desperat rollemodeller, som viser at en demokratisk utvikling er en attraktiv mulighet.

Les også:
Nå blir det ikke post lørdag
Sjekk om «din» Rema-butikk er en pengemaskin
Dette er miksen som stresser økonomene  

Meninger Tunisia På innsiden
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.