Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Årets avis på nett og papir!

  • Populære Søk:
  • Siste stillinger
  • Lederstillinger
Vis alle stillinger
Felles for alt dette som så mange av oss setter pris på er at de står på et fjell av frivillighet, folk som gir av sin tid for å få sivilsamfunnet til å henge i hop. De har også en jobb, kanskje til og med en travel en, og familie, men har åpenbart et annet syn på hva det vil si å levere tilstrekkelig. Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix
Felles for alt dette som så mange av oss setter pris på er at de står på et fjell av frivillighet, folk som gir av sin tid for å få sivilsamfunnet til å henge i hop. De har også en jobb, kanskje til og med en travel en, og familie, men har åpenbart et annet syn på hva det vil si å levere tilstrekkelig. Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix les mer

Innlegg

Ingen frivillige supermenn?

Jeg har aldri innkalt til jobbintervju søkere som ikke har vist kapasitet og interesse for noe utover seg selv og sitt.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

DN har titt og ofte reportasjer om hvordan travle karrieremennesker organiserer seg for å få tiden til å strekke til, hvor det ofte handler om smarte innretninger for å klare å levere på to avgjørende arenaer: på jobben og i familien. Det er bra at man lykkes her, men hva er det som gjør at både DNs journalister og deres objekter lever i en verden der de tror at dette holder?

Hvor hadde vi vært om folk kun hadde tid til egen jobb og egen familie?

Jeg tilhører dem som synes det er i overkant ålreit at det finnes en alpin redningsgruppe når turgåere må reddes i fjellet. Jeg liker korpsmusikk, særlig 17. mai, og korsang, særlig til jul, og svettelukten i en volleyballhall i januar og ikke minst synet av kranglevorne kommunestyrerepresentanter som gjør seg klar til nok en økt om antall pedagoger i barnehagen.

Barnehagen ja, den har ikke bare dugnader, den har ofte et styre også, eller i det minste et foreldreutvalg. Og så videre.

Felles for alt dette som så mange av oss setter pris på – listen ovenfor er på ingen måte uttømmende, for å si det forsiktig – er at de står på et fjell av frivillighet, folk som gir av sin tid for å få sivilsamfunnet til å henge i hop. De har også en jobb, kanskje til og med en travel en, og familie, men har åpenbart et annet syn på hva det vil si å levere tilstrekkelig.

Jeg har ansatt en hel del folk i min karriere, men har aldri innkalt noen til intervju som ikke har vist at de har kapasitet til, enn si interesse for, noe utover seg selv og sitt. Hvilken innsikt, hvilket vidsyn, hva slags kollegialitet skal jeg kunne forvente at de leverer på arbeidsplassen, når det bare er den lille verden som gjelder?

Så er det mange som tar til orde for at de aldri har bedt om frivillighet, de kan betale for seg. Skal poden bli den neste Aksel Lund Svindal, kan mor betale det det koster, bare si pris. Vel, i tillegg til at slikt tankegods er dypt usolidarisk med mindre bemidlede, er det også en elementær feilslutning, for det står ikke først og fremst på pengene, men på timer.

Sorry, men noen må faktisk gjøre det, og vi har for mye å gjøre i dette landet til å profesjonalisere hele frivillig sektor. Oppgavene må rett og slett utføres i tillegg til jobb, ikke som en jobb.

Selvsagt finnes det noen som lever av å tilby enkelte kultur- og idrettstjenester, og selvsagt kunne vi organisert idretten gjennom skolen, det finnes alternativ til måten vi gjør ting på, bevares. Men til syvende og sist kommer vi ikke unna at noen, veldig mange noen, må gi av sin fritid for fellesskapet. Sånn har det alltid vært og sånn må det alltid være, med mindre man ønsker seg en totalitær stat. Da kan man saktens kose seg.

Kan ikke DN spørre neste supermann innen karriere og familie om hvordan han liker seg i styret i velforeningen, eller som annenbass i blandakoret?(Vilkår)

Meninger Arbeidsliv Familie Frivillig arbeid Karriere Innlegg
Bli Varslet

Ikke gå glipp av noe!

Du kan få en epost hver gang vi skriver om dette.