Kjetil Alstadheims artikkel « Morna, monarki » 6. mai er velformulert, men konklusjonen er feil. Argumentasjonsrekken i artikkelen koker ned til et slags «alle barn har rett til» argument for HKH prinsesse Ingrid Alexandra. Det er ikke synd på prinsessen. Hun har sin plikt. Like lite er det synd på min sønn, som har sin. Og ja, det står noe i Grunnloven, men det er ikke verre med de statsanliggende forelskelser enn at kronprinsen valgte kjærligheten fritt.

Det blir ikke lettere for min sønn å demonstrere mot kraftutbygging enn det blir for prinsessen. Noen må eventuelt abdisere. Andre må takke nei til jobben. Prinsippet er det samme. Plikten til å lede nasjonen er stor, men børen ved å føre en bedrift videre kan være tung nok og plikten like så.

Statens øverste sjef styrer ikke politikken, men han kan takke nei til den. Kongehuset har en samlende oppgave. Kongelighet og representasjon er et fag som bør respekteres. Det må læres fra barnsben av, og kan vanskelig tillæres gjennom politikk.

Vi trenger ikke mer likhet i Norge. For mye homogenitet og mangel på friksjon virker bedøvende på et samfunn. Jeg er selv vokst opp med «Jul i Skomakergata», men nikket gjenkjennende da Klassekampen kunne bekrefte at Jon Blund var et propagandaverktøy i hendene på regimet i DDR. Skal vi få noe til i fremtiden må vi dyrke forskjeller og heie på annet enn (nå også nyss, fyllekjørende) idrettsfolk. Nasjonen bygges av mennesker som brenner for noe og tør å satse på det de tror på. La oss ikke kaste blår i øynene på folk, men tillate et kongehus med andre plikter og rettigheter enn menigmann.

Rousseaus idé om at «Demokrati fordrer opplyste borgere» er vel så relevant i denne debatten. Er vi muligens for demokratiske når absolutt alle, samme hvor snevre interesser de representerer, ikke bare skal kunne mene, men også forhindre viktige utviklingsprosjekter i landet? Prosjekter som E-18 og kraftutbygging er eksempler hvor enkeltpersoners følelser veier tyngre enn hensynet til helheten. Vi har alle vært vitner til tordenskyen som hvilte over Norge da HKH Kronprinsen fant sin utkårede. Jeg stiller meg undrende til om vi noensinne vil få fred i sjelen om det skal gjennomføres en populistisk valg av statsoverhode hvert fjerde år.

Jeg skal ikke begi meg ut på konsekvensene av en president Thommessen, Kolberg, Kosmo, Brundtland eller Nansen annet enn at ethvert navn en kunne nevne ville ha en betydelig utfordring kongehuset ikke har: Ego! Maktprofiler uten et statsoverhode er godt jordsmonn for maktsyke organismer.

Alternativt kunne vi gjort om slottet til et museum og latt president Thommessen flytte inn i en passe representativ, men sosialdemokratisk bolig for eventuelt å dempe et svulstig ego. Dog, desto mer vi gjør av det, desto mindre gjennomslag og respekt vil en slik president ha.

Skal det menes noe om kongehusets rolle så måtte det være dette:

Stå fast! Når Bondevik sier at det ikke er krig, kan Kongen godt hilse sine krigsmenn. Når Stoltenberg vil dele ut krigskorset, må Kongen hevde sin rett!

Leopold A. Løvenskiold, daglig leder av Fossum gård i Skien og arving av adels­slekten Løvenskiolds formue.

Kjetil B. Alstadheim: Morna, monarki

Asle Toje: Likhet er ikke enkelt

Marte Gerhardsen: Ansvarsfølelse går ikke i arv dnPlus (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.