Kjetil B. Alstadheim har opphøyet meg til  Hoffbiografen og gjort meg til en slags hovedmotstander i sitt korstog mot monarkiet. Det må være ham tillatt, men jeg hadde gjerne sett at han satte seg bedre inn det biografiverket han ved gjentatte anledninger har forsøkt å undergrave. Faktisk finner jeg ingen tegn som tyder på at Alstadheim har lest annet enn lanseringsreportasjer før han konkluderer med at min siste bok er «en ren svart-hvitt-­fortelling om helter og skurker i Oslo og London i 1940.»

Alstadheim finner å måtte påpeke at kong Haakon «sto sammen med sin regjering, slik han skulle». Hadde han lest min bok «Svaret», ville han ha funnet gjentatte belegg for at kongen ikke bare sto sammen med sitt råd i 1940. I motsetning til samarbeidsmennene i Oslo, gjorde han sitt ytterste for at det konstitusjonelle båndet ikke skulle bli brutt.

Her er det fristende å sitere Arbeiderpartiets Martin Kolberg som i årets 1. mai-tale ga følgende anbefaling: «Den boken handler om Kongen, men den handler like mye om Nygaardsvold og regjeringen som stilte seg bak kongen.»

For en mann med Alstadheims politiske agenda er det imidlertid viktig å få frem at det ikke var kong Haakon, men utenriksminister Koht som sa nei til å abdisere sommeren 1940. (Altså snarere en seier for republikaneren enn for regenten.) Og hvis det likevel var kongen som sa nei, så skulle han muligens heller ha sagt ja. Her begynner Alstadheims spekulasjoner virkelig å få luft under vingene, for i så fall kunne kanskje til og med jødene ha kommet levende fra okkupasjonen.

Det er dette vidløftige resonnementet jeg fant å måtte ­tilbakevise i kronikken ­«Republikk eller Holocaust?» (VG, 11. juni). Og det er på dette punkt Alstadheim anklager meg for uetterrettelighet ved å legge ham, ikke bare spekulasjoner, men konklusjoner i munnen.

Kjernen er denne: Kjetil B. Alstadheim mener at det må kunne stilles spørsmål ved ­hvorvidt det ville vært bedre – om ikke annet så for de norske jødene – dersom kongen i stedet for sitt bastante nei, hadde åpnet for et ja til samarbeide med den nazistiske okkupasjonsmakten. Hadde Alstadheim lest «Svaret», ville han visst at den jødiske minoriteten ble ofret på ­kollaborasjonens alter allerede før kongen (eller for den saks skyld, Koht) hadde rukket å si hverken ja eller nei.

Spørsmålet stilles altså ikke desto mindre av Alstadheim i «Republikken Norge». Det gjentas den 13. juni i Dagens Næringsliv. Og spørsmålet vedstår han seg: «Men noen konklusjon om hvorvidt Norge burde valgt samarbeid, har jeg ikke trukket.»

Kjetil B. Alstadheim har ingen problemer med å fraskrive meg min integritet som forfatter, heller ikke med å dømme landets forfatning nord og ned, men en konklusjon om hvorvidt Norge burde valgt et tettere samarbeid med nazi­okkupantene i 1940, det er han ikke istand til å levere.

La gå at det hersket konstitusjonell, politisk og moralsk forvirring i Oslo den første krigssommeren. Men i dag, snart 70 år etter at portene til Auschwitz ble åpnet, burde ingen – og ganske særlig ikke en politisk kommentator – tillate seg nøling med den type konklusjoner.

Tor Bomann-Larsen er forfatter og tegner. «Svaret» utkom ifjor høst som sjette bind i Bomann-Larsens bokserie om kong Haakon VII og dronning Maud. Boken omhandler dramaet som utspant seg i Norge sommeren og høsten 1940.

Les også: Myter for monarki

Les også: Hoffbiografen (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.