For ikke lenge siden viste en tysk programleder en redigert video av meg der jeg ga landet hans fingeren, filmet før jeg ble finansminister i Hellas. Tiden etterpå har vist hva slags konsekvenser en påstått gest kan få, særlig i vanskelige tider. Noe slikt som rabalderet etter denne tv-sendingen hadde neppe funnet sted før finanskrisen i 2008, en krise som vendte stolte land mot hverandre – og som avslørte manglene i Europas monetære union.
Tidlig i 2010 kunne ikke Hellas lenger betjene sin gjeld i franske, tyske og greske banker. Jeg var blant dem som kjempet imot myndighetenes forespørsel om et nytt enormt lån fra EUs skattebetalere. Jeg ga tre grunner.
For det første var ikke det nye lånet en «bailout» av Hellas. Det var en kynisk taktikk for å overføre private tap fra bankenes bøker til de aller mest sårbare grekerne. Hvor mange europeere, som betalte for lånene, vet at mer enn 90 prosent av de 240 milliarder euroene som Hellas lånte, gikk rett til finansinstitusjoner, ikke til den greske staten eller dets folk?
For det andre var det åpenbart at innstramningsbetingelsene i avtalen kom til å gruse greske inntekter og dermed gjøre statsgjelden enda mindre bærekraftig. Når grekerne deretter ikke kunne betjene gjelden igjen, ville tyske og europeiske skattebetalere bli nødt til å steppe inn igjen.
Til slutt var det misvisende overfor folket og folkeforsamlingene å late som om bankredningen var en «solidaritetshandling» når den ikke kom til å hjelpe vanlige grekere. Det var uunngåelig at det sosiale limet i eurosonen ble svekket. Tyskere vendte seg mot grekere, grekere vendte seg mot tyskere.
Når det kommer til stykket hadde ikke Hellas noen rett til å låne fra tyske – eller andre europeiske – skattebetalere, når landets gjeld var så høy. Før Hellas tok flere lån, burde det ha satt i gang gjeldsrestrukturering og gått gjennom et delvis mislighold på gjeld hos private kreditorer. Men denne «radikale» holdningen ble stort sett ignorert.
EU-borgerne burde også ha krevd at myndighetene deres ikke skulle ha overført private tap til dem. Men det gjorde de ikke, og overføringen fant sted ikke lenge etter.
Resultatet var det største skattebetalerfinansierte lånet i historien. Lånet ble gitt med den betingelsen at Hellas skulle gjennomføre så strenge innstramningstiltak at dets borgere mister en fjerdedel av sin inntekt. Det har gjort det umulig å betale tilbake privat eller offentlig gjeld. Den påfølgende – og pågående – humanitære krisen har vært tragisk.
Fem år etter den første redningen er Hellas fortsatt i krise. Det er mer fiendtlighet blant europeere enn noensinne, og særlig mellom grekere og tyskere.
Europas fiender er de eneste som tjener på dette giftige forholdet. Det må ta slutt. Bare da kan Hellas – med støtte fra sine partnere i Europa, som også har mye å tjene på et økonomisk oppsving – vie seg til effektive reformer og vekstfremmende tiltak. Det er helt avgjørende for å få Hellas i en posisjon der landet kan betale tilbake det som det skylder kreditorer og borgere.
Rent praktisk er eurogruppe-avtalen fra 20. februar – som ga Hellas en fire måneders utsettelse på tilbakebetalingen – en viktig mulighet til å oppnå fremgang. Som Hellas’ ledere understreket på et uformelt møte i Brussel forleden, bør det skje fort.
På sikt må europeiske ledere jobbe sammen for å endre pengeunionen slik at den støtter delt velstand heller enn å skape fiendtlighet. Det er en avskrekkende oppgave. Men hvis vi vet hvor vi skal, jobber sammen og viser hverandre en og annen positiv gest, kan vi få det til.
Yanis Varoufakis er finansminister i Hellas.
Copyright: Project Syndicate, 2015
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.