Sommeren er på hell, oljeprisen er fortsatt lav og 2015 tegner til å bli et år i omstillingens tegn. Det er hevet over enhver tvil at det er næringslivet som må ta seg av omstillingen i privat sektor. Staten hverken kan eller skal kompensere for det inntektsbortfallet som lav oljepris medfører.
Men staten har en viktig rolle å spille med å legge til rette for omstilling og nyskaping. Den må smøre hjulene. En av de viktigste former for smøreolje som staten har, er skattesystemet. Skattesystemets skal primært gi staten inntekter. Men det former også samfunnet vårt.
Vi trenger et skattesystem som muliggjør og oppmuntrer til omstilling og nyskaping. Det har vi i Norge – men med et forbedringspotensiale. Når vi er inne i en brytningsperiode av den typen vi er i nå, blir skattesystemet om noe enda viktigere.
Omstilling fordrer at kapital kan flytte på seg. Dagens skattesystem gir i liten grad innlåsing i virksomheter og bransjer. Det er ingen selvfølge.
Den såkalte fritaksmetoden innebærer at selskaper, altså bedrifter, som hovedregel unntas for skatt på utbytte og gevinst på aksjer. Det hindrer dobbeltbeskatning, Fritaksmetoden gjør det også mulig både for bedrifter og gründere å flytte kapital mellom virksomheter alt etter hvor avkastningen er best. I perioder med krav til økt omstillingstakt er dette spesielt viktig.
Svekket valuta og redusert lønnsvekst kan bidra positivt til eksportnæringens lønnsomhet. Men dette vil bare gi utslag i investeringer og økt sysselsetting dersom ikke kapitalen er låst inne i mindre lønnsom virksomhet på grunn av skattesystemet.
Skal vi omstille, må vi ha noe å omstille til. Det krever nyskaping – som drives frem av kloke hoder og nyetableringer – og stiller krav til skattesystemet. Forskning viser at høyt utdannede individer i utgangspunktet er mer internasjonalt mobile enn dem med lavere utdannelse. Og blant dem med høy utdannelse finner vi typisk oppfinnerne – de virkelige driverne bak teknologisk utvikling, nyskaping og vekst.
Skatt er avgjørende for oppfinnernes valg av bosted. Nyere forskning viser at jo smartere oppfinnerne er, dess mer negativt reagerer de på skatteøkninger – i form av å stemme med bena og flytte. Men oppfinnere er også hjemmekjære. Det skal mindre skatteøkninger til for at en utenlandsk oppfinner skal flytte enn for at en lokalt oppvokst oppfinner skal gjøre det samme.
Oppfølgingen av Scheel-utvalgets rapport blir avgjørende for hvordan vi beskatter oppfinnere og entreprenører i Norge i tiden fremover. Scheel-utvalget har foreslått en markant reduksjon i selskapsskatten, og argumenterer for at en reduksjon i selskapsskatten er et av flere tiltak som er nødvendig for å motvirke overskuddsflytting og uthuling av selskapsskattegrunnlaget. Men for å dekke inn provenytapet som reduksjonen i selskapsskattesatsen gir, foreslås det en økning i skattesatsen på utbytte på eiers hånd.
Går vi for langt i denne retningen vil vi få en for stor overvelting av skatt fra multinasjonale aktører over på norske entreprenører. Da er det ikke sikkert at de blir her.
Skatt handler imidlertid om mye mer enn skattesatser. Vel så avgjørende for hvordan vi beskatter entreprenører, er utformingen av eierbeskatningen – det vil si den såkalte aksjonærmodellen. Det er blitt påpekt av medlemmer av Scheel-utvalget, men i liten grad blitt fulgt opp i debatten.
Dagens variant av aksjonærmodellen har et klart forbedringspotensial. Det skyldes to forhold.
- Stortinget har lagt til grunn at renten man får på en risikofri investering er mye lavere enn den jeg får på mine bankinnskudd. Det gir for lav skjermingsrente, for lavt skjermingsfradrag og dermed for hard beskatning av avkastning på egenkapital.
- Aksjonærer har ikke sikkerhet for at de faktisk får benyttet skjermingsfradraget. Det kan for eksempel skje hvis selskapet går konkurs. For å løse dette problemet – som også gir for hard beskatning av aksjeutbytter – kan vi enten innføre et risikopåslag på skjermingsrenten eller gi full sikkerhet for skjermingsfradraget.
Det norske skattesystemet er grunnleggende omstillingsvennlig. Men regjering og storting har en jobb å gjøre med å sørge for at det oppmuntrer til nyskaping og ikke straffer entreprenører som tar risiko.
Nyskaping er sjelden risikofritt.
Karen Helene Ulltveit-Moe, professor ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.