Det begynte med en duft av jasmin. Opprøret i Tunisia var som en hippiedrøm fra 1960-tallet: Det var en frihetskamp ledet av ungdom med blomster i hendene. De hadde ingen ledere og de kjempet med ikke-voldelige midler. De vant.

To måneder senere bygger tunisierne flyktningleire for titusener på flukt fra Libya, et land på randen av borgerkrig.

Den arabiske oppvåkningen har beveget seg fra folkemakt i gatene i Tunis, via en kombinasjon av sit-in og militærkupp i Kairo til leiesoldatraid i Tripolis forsteder. Det har skjedd på 71 dager.

Frihetstrangen kan være den samme overalt. Betingelsene for opprør er ulike.

Tunis hadde en sterk sivilisasjon så tidlig at den romerske senatoren Cato halvannet hundre år f.Kr. stadig maste om at byen Kartago (øst for sentrum av dagens hovedstad Tunis) måtte ødelegges. Hvis ikke kunne byen true det voksende Roma. Cato fikk det som han ville i den tredje punerkrigen. Siden ble området en velintegrert og viktig del av Romerriket. Tunisa har - blant annet - verdens best bevarte romerske mosaikker.

Mye senere, under president Zine El Abidine Ben Ali, har innbyggerne fått både velferdsgoder og menneskerettigheter som mangler i de fleste arabiske land. Landet kunne vært en bedre kandidat til EU-medlemskap enn et par av de som har sluppet inn - hvis det ikke hadde vært for dette demokratiproblemet.

Egypt har både minner fra oldtiden, en stor og lutfattig landsbybefolkning som så lite til revolusjonen og en sint moderne middelklasse.

Libya har ikke kommet over middelalderen. Gaddafi har ikke gjort stort med saken gjennom sine 40 år med makten, snarere tvert imot. Makten ligger hos diktatorens familie, klan og stamme. Det finnes ingen hær som kan stabilisere, ingen opposisjonspartier, fagforeninger eller sivilt samfunn.

Derfor vil han slåss til det siste.

Hvis Tunisas revolusjon var en variant av musikalen «Hair», er Libya en samuraifilm av Akira Kurosawa.

Etter dette har oljeprisen klatret til 120 dollar fatet. Under bobler angsten for hva som vil skje hvis den arabiske revolusjonsbølgen skulle skylle østover, mot det rikere, men vel så middelalderske regimet i Saudi-Arabia.

Etter den eksemplarisk fredelige revolusjonen i Tunisa, rømte 5000 tunisiere til den lille italienske øya Lampedusa i løpet av en uke.

I EU og de europeiske middelhavslandene holdes det nå nær konstante krisemøter om hva som kan skje hvis voldsnivået stiger ytterligere.

Italias innenriksminister Roberto Maroni snakket om en «bibelsk flyktningstrøm». Pessimistene ser for seg hundre tusener på flukt over Middelhavet.

For det kan bli verre. Gaddafi babler om at Al-Qaida står bak opptøyene, noe ingen tror på. Men langt mer seriøse analytikere påpeker at det finnes ganske sterke jihadistiske miljø i den østlige delen av Libya, den delen som nå er utenfor Gaddafis kontroll. I et kaotisk post-Gaddafi-Libya er det få som tør spå hva som vil skje. Skrekkvisjonen er en miks av Afghanistan og Somalia ubehagelig nær Middelhavets badestrender.

Det er sjelden de forhåndsvarslede katastrofene som er verst. Det er de uventede tsunamiene som tar oss.

Vi har bekymret oss over bomben, Saddam og klimaendringer, men få spådde Murens fall, 11. september eller finanskrisen.

Stort sett da, det finnes jo alltid noen.

Rett før jul snakket for eksempel Martin Walker, tidligere redaktør i Guardian, nå sjefspåmann i konsulentfirmaet A.T. Kearney til en gruppe næringslivsmennesker i Oslo. Walker dro opp 25 makrotrender frem mot 2025. En av spådommene gjaldt den muslimske verden, der han snakket om økende og eksplosiv spenning mellom tradisjonalister og modernister.

Terrorismen vi har opplevd i verden har bare vært «collateral damage» i denne striden, fremholdt han.

Men Walker sa ikke noe om at eksplosjonen ville starte bare dager etter at han snakket.

Vestens ledere slites mellom begeistring for at «våre» verdier ser ut til å seire også i den islamske verden - og angsten for hva som kan bli resultatet. De veier faren for å sitte medansvarlig for et folkemord mot risikoen ved å gripe inn. Foreløpig krysser de fingre og håper det beste. Men sjansen øker, dag for dag, for en hendelse som vil tvinge frem en internasjonal intervensjon - med nye og uante konsekvenser.

Eller det kan gå bra.

Tross revolusjonen bare for noen uker siden, ser arbeidet med å ta imot flyktninger fra Libya til Tunisia ut til å være ganske velorganisert. Det er ennå ikke snakk om noen virkelig masseflukt fra landet. Oljeprisen kan fort falle tilbake, hvis ting roer seg. Kanskje har mobilkameraene innført noe kvalitativt nytt for menneskeheten: Ingen kan lenger utføre en massakre og etterpå påstå at den ikke fant sted.

Men veien fra blomster til blod har vært ubehagelig kort.

Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv

kjetil.wiedswang@dn.no(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.