Denne ukens snakkis blant høyt utdannede kvinner i den vestlige kultursfære har vært artikkelen i det amerikanske magasinet Atlantic: «Why women still can’t have it all». Den er skrevet av tidligere toppbyråkrat i Det hvite hus, Anne-Marie Slaughter (53), og har gått som en præriebrann på sosiale medier.

Slaughter starter sitt 20 sider lange essay med en scene fra en mottagelse i regi av president Barack Obama. Her mingler hun, nipper til champagnen og konverserer med notabiliteter fra inn- og utland. Men det eneste hun tenker på er sin 14 år gamle sønn som bor med sin far og bror i Princeton, New Jersey. Han har begynt å skippe lekser, bråke i klassen, stryke i matte, og nekte å kommunisere med voksne. I løpet av de siste månedene av hennes to år lange drømmeoppdrag i Washington D.C., går det opp for henne at hun har bygget hele sin karriere på en løgn: Det er ikke sant at kvinner kan få alt. Å være konkurransedyktig blant utenrikspolitiske rådgivere i Washington er ikke forenlig med å være den moren hun ønsker å være.

Slaughter vil til livs det hun ser på som en seiglivet myte, nemlig at kvinner mangler ambisjoner. Problemet ligger snarere i organiseringen av arbeidslivet, mener hun. Det er tilpasset en helt annen tid, da far var ute på jordene hele dagen og mor stelte hjemme. Slik er ikke verden lenger.

Hun diskuterer det irrasjonelle i idealet om 12–14 timers arbeidsdager, den sementerte ideen om at man må være til stede på kontoret hele tiden, og den misforståtte oppfatningen om at en som er opptatt av familien er illojal mot arbeidsgiver.

Slaughter mener selv hun har hatt en uvanlig forståelsesfull og familiebevisst sjef i Hillary Clinton som med vilje kommer på kontoret klokken 08.00 og går klokken 19.00, slik at medarbeiderne skal føle at det er ok å bruke tid sammen med sin familie. (Selv om hun selvsagt jobber både før og etter dette, føler Slaughter seg forpliktet til å legge til.)

Obama-administrasjonen er naturligvis ingen A4 arbeidsplass, og Slaughters jobbkrav heller ikke i tråd med en gjennomsnitts toppjobb, selv ikke etter amerikanske forhold. Men hun mener kravet om for eksempel å møte på jobb en lørdag klokken halv tolv, like gjerne forekommer i mindre krevende bransjer.

Essayet er utvilsomt et USA-produkt. Slaughter og andre amerikanske karrierekvinner kan bare drømme om de tilrettelagte forhold og den kulturell aksepten for jobb/hjem-balansen vi har i Norge. Mye av den oppskriften hun anbefaler har vi allerede oppnådd.

Her i landet er det heldigvis ganske vanlig å høre om sjefer – både menn og kvinner – som går fra jobben klokken 16.59, bruker ettermiddagene med familien, for så å jobbe hjemmefra utover kvelden.

Ifølge OECD er Norge verdens mest likestilte land på en rekke parametre. Kvinner tar utdannelse i like stor grad som menn. Kombinert med full barnehagedekning og generøse fødselspermisjonsordninger burde det ligge særs godt til rette for karriereløp som rommer «alt».

Men norske kvinner glimrer fortsatt med sitt fravær på de høyeste næringslivstoppene. Totalt i arbeidslivet er færre enn én av fem ledere kvinner, og flertallet av disse er mellomledere i offentlig sektor. 40 prosent av kvinnene jobber deltid, mot 17 prosent av mennene. I tillegg er det norske arbeidsmarkedet mer kjønnsdelt enn noe annet Oecd-land: Kvinner velger omsorgsyrker (i det offentlige), og menn velger ingeniør- og teknologifag (i det private),

Slaughters oppskrift er for enkel. Endret organisering av arbeidslivet fører ikke automatisk til at kvinner klatrer til topps. Norske kvinner velger det heller ikke.

Les også: - Må ofre noe for å nå til topps

Norge verdens beste land for mødre - igjen (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.