Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

NYÅNDELIG:
Joralf Gjerstad og Gro-Helen Tørum har skrevet hver sin bok til plassering under landets alternative juletrær. Berit Roald / NTB scanpix og Erlend Aas / NTB scanpix les mer

Fra hinsiden

Hva kan slukke vår tørst etter «sanne» fortellinger om det ukjente og paranormale? Vel, kanskje disse to kan.
Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Bakenfor vår daglige tralt med regninger og avdrag, henting i barnehagen, spaghetti til middag og islamdebatt på tv, fins en magisk og besjelet verden. Der går alt opp; vi er omgitt av gode og omsorgsfulle energier, med tankens kraft kan vi overvinne alle vansker, vi kan se inn i fremtiden og avverge katastrofer. Entréavgiften er lav – se dette foredraget, svelg dette mirakelmiddelet, følg dette kurset, les denne boken.

Gro-Helen Tørum og Joralf Gjerstad er to av nyåndelighetens mest fremgangsrike kremmere. Hun fyller landets konserthus og jekker ratingen i reklame-tv, han fyller bokladene og tabloidforsidene. Begge påstås å ha såkalt varme hender. Begge sysler med «healing», og begge misliker dessuten begrepet. Begge tror seg å være «klarsynte» eller clairvoyante. Gjerstad spådde nylig gull i Tippeligaen til Rosenborg.

Det er ofte god underholdning å finne i newagernes «tidligere liv»-erf#229er, og Tørum når høydepunktet når hun beskriver hvordan hun red med Djengis Khan

Gro-Helen Tørums klarsyn er heller ikke mye å stille klokken etter. I «Sjaman på høye hæler» fortelles hvordan hun i 2006 klistret en tapestrimmel over en globus og slik kunne forutse hvordan orkanen Katrina ville ødelegge New Orleans. Orkanen raste i 2005.

Hennes bok tilhører en aktverdig genre, den åndelige selvbiografien, som har røtter tilbake til Augustins «Bekjennelser». Blant undertegnedes favoritter i genren er magikeren og lystløgneren Georg Ivanovitsj Gurdjieffs beretning, som man dog skal ta med adskillige klyper salt.

Tørums spesialitet er «sjamanisme». Hun benytter seg av tromme, rangle og totemdyr i sin terapi. Nysjamanisme, som er det mer presise navnet på slike ritualer, er også et typisk new age-fenomen. Selv om utøverne gjerne fantaserer om «30.000 år gammel urvisdom», kan nysjamanismen spores til 1960-årenes USA, der den opprinnelig innebar bruk av psykedeliske rusmidler.

 

Skildringen åpner friskt. Vi møter en Pippi Langstrømpe-aktig trondheimspike, «sterk men sårbar», og blir med henne gjennom ungdomstid, giftermål og barnefødsler, medgang i yrkeslivet (som selger, bedriftsrådgiver, coach m.m.) og motgang i det private. Hennes åndelige oppvåkning finner sted i første halvdel av 2000-tallet, og da begynner også fortellingen å butte imot. Særlig går prosaen i stå når vi blir introdusert for den usynlige veilederen Metatron, en veritabel svadagenerator som har veldige ting å meddele Tørum: «Som en foregangskvinne for fremtidens tenkere skal du åpne opp for den kollektive oppmerksomheten rundt den universelle tankekraften, den som er menneskets neste utviklingstrinn.» (s. 101)

Good for you, som amerikanerne sier.

Det ligger i kortene at Gro-Helen Tørum byr på relativt mye av seg selv. En kosmologi som har «JEG» som universets midtpunkt begrenses i stor grad av jegets evne til å se seg selv utenfra.

Tørum er snar til å bruke honnørord som «ydmykhet» og «antimaterialisme», men hverken det ene eller andre er å spore særlig ofte. Hun er glad i blinget sitt.

Kosmologien gir også rom til mørke motkrefter. Her er Tørum kledelig vag, unntatt når «foregangskvinnen for fremtidens tenkere» slipper sin vrede løs på Human-Etisk Forbund, som hun sammenligner med den spanske inkvisisjon.

Tørum har forøvrig vært brent på bålet før, som katar på 1200-tallet. Det er ofte god underholdning å finne i newagernes «tidligere liv»-erf#229er, og Tørum når høydepunktet når hun beskriver hvordan hun red med Djengis Khan: «Det handlet om at jeg hadde et oppdrag som gikk langt utenom meg selv, at jeg skulle lede an en hær av uredde mennesker, som våget å kjempe for frihet og større rom for individualitet.» (s. 92)

Historikerne mener at mongolenes herjinger kan ha kostet 10–15 millioner menneskeliv i Iran alene.

Over til kristen nestekjærlighet, da? Joralf Gjerstad har nettopp avviklet en forrykende boklansering med smak av «den brente jords taktikk». Han toppet halloiet med å fortelle Dagbladets lesere at han har «mistet evnen».

 

«De gode gjerninger» er den påstått selvutslettende Gjerstads fjerde selvbiografi. I tillegg foreligger to autoriserte biografier (Erlandsen 2000, Sletten Kolloen 2008). Den enorme outputen gjør Gjerstad til sin egen verste fiende: troverdigheten i påstandene hans svekkes kraftig av at «fakta» i mirakelhistoriene endres med årenes løp.

Historiene blir bedre og bedre. Flere slike er dokumentert i Ronnie Johansons «Profeten fra Snåsa» fra 2011.

Vi har en blanding av selvbiografiske glimt (oppvekst, krigstid, yrkes- og voksenliv), salmevers og betraktninger om det godes natur. Gjerstads filosofiske gullkorn minner om korsstingsbroderiene som pynter opp hos eldre mennesker. «Det viktigste er å ta hensyn til andre og ikke tenke mest på seg selv», kan det hete, samvittighetsfullt uthevet i layout.

Biffen i boken er en samling pasienthistorier som tydeligvis er skrevet på oppfordring fra Gjerstad selv. Hovedinnholdet i disse er at legene har gitt opp, men Gjerstad legger sine hender på pasienten, sier «Kjenner du varmen?», og vips, så er problemet løst. Noen ganger er det nok at han ringer.

Det virker uhøflig å trekke folks historier om lidelse og helbredelse i tvil, og det ligger også utenfor denne artikkelens rammer. Man må imidlertid påpeke at anekdotisk materiale ikke er verdt mer enn som sådan.

For eksempel er det mer enn tre millioner amerikanere som mener seg å ha vært ufo-bortført; blir dermed ufo-kidnappinger «sannere» enn mirakelhistoriene fra Snåsa?

Som litteratur betraktet er årets Snåsabok, i likhet med den nesten identiske «Den gode kraften» (2010), syltynn. Nesten så man kan mistenke Gyldendal for kynisk å melke markedet.

Det ville ikke forbløffe om bokhøsten 2014 gir oss «Den gode kraften vender tilbake».

Hva er egentlig Gjerstads bøker til? Jeg har to teorier. Den ene er at Snåsabøkene er en slags souvenirer, som småjentenes konsertplakater med Justin Bieber.

Den andre er at de er helbredende talismaner. Holder man en Snåsabok mot et sted det verker, vil den berømte «varmen» stråle ut av tremassen og lege eller lindre. Hvem kan bevise at det ikke virker?

Vil du ha pest eller kolera? Jeg ville valgt Tørum. Historien hennes er i det minste underholdende, og første tredjedel er bortimot leselig.

Torgrim Eggen er forfatter og kritiker.

  • Populære Søk:
  • Siste stillinger
  • Lederstillinger
Vis alle stillinger