Kommunistpartiet er som solen,
bringer lys hvor det skinner.
Hvor enn kommunistpartiet er,
Hurra, der er folket frigjort!
«Østen er rød»
Under kulturrevolusjonen ble sangen «Østen er rød», som hyllet formann Mao og kommunistpartiet, en slags nasjonalsang i Kina. På samme tid på 1970-tallet hyllet rødglødende AKP-ere Mao og Kina.
Nå er de Kina-frelste byttet ut. Det er ikke lenger skjeggete revolusjonære som hyller landet. Det er IOC-medlem Gerhard Heiberg, skipsreder Morits Skaugen og Orkla-eier Stein Erik Hagen. Og de gjør det med nesten samme entusiasme.
Etter rabalderet om Dalai Lamas besøk i mai, inkludert First House’ rolle, gir sommeren rom for en tenkepause i debatten om Norges forhold til Kina. Det kan trengs.
For det første fordi problemet er der fortsatt når politikere, byråkrater og næringslivsfolk kommer tilbake på jobb: Norge har ikke normale politiske forbindelser med et av verdens viktigste land. Og snart har det vært slik i fire år, helt siden Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris.
For det andre fordi debatten kjørte seg så grundig fast. Det så til slutt ut som at alternativene var enten å fordømme Kina eller smiske for landet.
Det verste smisket pipler frem fra næringslivskretser. Der råder en blanding av oppgitt resignasjon og rastløs frustrasjon over situasjonen. Norsk samhandel med Kina er ikke veldig hardt rammet. Det er likevel lett å forstå utålmodigheten. Mulighetene ville vært større om forholdet var bedre. Seg imellom sukker næringslivsfolk over at mange i Norge ikke forstår Kina. Noen sukker i all offentlighet.
Morits Skaugen mente høsten 2010, da dissidenten Liu Xiaobo fikk prisen, at det var «vel faktisk landet Kina som burde fått fredsprisen». Stein Erik Hagen var enig da, og gjentok det i mai.
– Kina har reddet så mange ut av fattigdom at de bør få fredsprisen, sa Hagen til VG.
Også mange andre – som tidligere utviklingsminister Erik Solheim og nåværende utenriksminister Børge Brende – snakker gjerne om hvordan Kina har «løftet» over 500 millioner mennesker ut av fattigdom.
Velstandsøkningen i Kina er imponerende. Svært mange mennesker har fått litt bedre liv. En god del har fått det mye bedre. Noen er blitt griserike.
Men ikke minst næringslivsfolk som Skaugen, Heiberg og Hagen bør være skeptiske til å fremstille det som at Kina har «løftet» folk ut av fattigdom. Eller «reddet», som Hagen sier. Ville Hagen noen gang si at det var den norske staten som «løftet» ham til rikdom? Selvsagt ikke. Han vil takke seg selv og – i et raust øyeblikk – sine medarbeidere.
Riktigere enn å si at Kina «reddet» millioner ut av fattigdom, er det å si at Kina sluttet å holde folk nede i elendighet. Et av de første og viktigste tiltakene i den økonomiske reformprosessen Kina har vært igjennom siden 1978, var å avkollektivisere landbruket. Bønder som la inn en ekstra innsats, fikk selv beholde gevinsten av det. De ble ikke løftet. De fikk frihet til å løfte seg selv.
Kina er fortsatt en autoritær ettpartistat. Dissidenter fengsles, det er mangel på rettssikkerhet, og medier blir sensurert. Samtidig handler landets økonomiske suksess i stor grad om at folk har fått større frihet, enten det gjelder frihet til å starte virksomhet, frihet til å skifte arbeidsplass eller større frihet til å flytte.
Samtidig er det vokst frem et sivilsamfunn i form av et mylder av organisasjoner. Kinesere har gjennom kraftig internett-vekst en større tilgang på informasjon enn noen gang, trass i sensuren. Sosiale medier har gitt vanlige kinesere en større mulighet til å ytre seg, selv om det innimellom strammes til.
Dette er også Kina, og for kineserne har det vært en ganske enorm endring. Men det perspektivet blir helt borte når for eksempel Venstre-leder Trine Skei Grande i Dalai Lama-dramaets hete bombastisk karakteriserte Kina som «verdens største diktatur». Det blir ikke plass til nyanser når debatten ender i et kappløp om å bruke de sterkeste ordene for å fordømme menneskerettsbrudd i Tibet og resten av Kina.
Kina må kritiseres for menneskerettsbrudd. Samtidig fortjener Kina anerkjennelse for de store fremskritt landet har gjort på mange områder de siste tiårene. Kina fortjener også respekt for den voksende betydning landet har i verden. Den normaliseringen utenriksminister Børge Brende jobber for, vil handle blant annet om at Norge gir uttrykk for både den anerkjennelsen og respekten. Utfordringen blir å gjøre det uten å gå fra Norges syn på demokrati og grunnleggende menneskerettigheter.
Det blir ingen enkel jobb. Den blir ikke enklere av at noen lar seg blende av lysene om kvelden fra Shanghais stadig mer imponerende skyline. Når Kina-frelste næringslivsfolk får det til å se ut som at alternativet til kompromissløse fornærmelser er nesegrus smisk, er det fornærmelsene som vinner.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.