I mars blir vi fem millioner nordmenn. I 2028 blir det seks millioner av oss, forteller de demografiske spåmennene i Statistisk sentralbyrå. Det tok 37 år å løfte Norge fra fire til fem millioner, det går over dobbelt så fort å nå neste millionstrek. Dette vil forandre Norge, og det vil skje fort.
Det vil endre fargen på Norge fordi innvandring er viktigste årsak til befolkningsveksten. Vi vil ha godt av det, stort sett, selv om vi får løpende integreringsutfordringer. Norge vil slippe problemene med synkende folketall. Eldrebølgen kan bli håndterlig.
Den nye millionen vil, nødvendigvis, også gi politiske effekter. Vi kan få en av de største politiske omveltninger på et århundre. Den viktigste debatten behøver ikke å handle om snikislamisering og høyrepopulisme. Utgangspunktet blir ikke hvordan vi lever, men hvor.
Den neste millionen nordmenn vil flokke seg rundt de største byene: Oslo/Oslofjord-området, Bergen, Stavanger/Sandnes, Trondheim og Tromsø. Befolkningen vil øke med opp mot 30 prosent i de største byområdene. Oslo får 200.000 nye innbyggere frem til 2033, hvorav 164.000 er innvandrere.
Den nye millionen trenger steder å bo, og den skal komme seg på arbeid langs transportårer som allerede er overbelastet.
Det er når disse problemene skal løses vi vil se de store politiske effektene.
Stein Rokkan og et hopetall andre norske samfunnsvitere har pekt på at i Norge teller konflikt mellom by og land, sentrum og periferi, tidvis mer enn krangelen mellom høyre og venstre. Det er naturlig nok i et land med såpass mye geografi som Norge.
Ta bare noen av det siste årets debatter:
- Fire-fem militærbaser bør legges ned, motortorpedobåter bør hugges opp og verneplikten begrenses ytterligere. På den måten kan vi få langt mer smell for pengene, bokstavelig talt – altså et mer effektivt forsvar uten å øke budsjettene, skrev tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.
- Antallet politidistrikter bør reduseres fra 27 til 18, for å få opp effektiviteten og beredskapen, flere politifolk ut i gatene, fremholdt Politidirektoratet.
- «Forskning bør ikke utarte til breddeidrett,» vi får dårligere forskning for pengene når de spres ut i små miljøer ved høyskoler og mindre universiteter, sa professor Dag O. Hessen, ved Universitetet i Oslo.
- Postombæring på lørdager bør legges ned, ettersom det blir færre og færre brev å bære rundt – og enda verre vil det bli om noen år, forklarte ledelsen i Posten.
- Lokale fødestuer bør legges ned, fordi de ikke gir noe sikkert tilbud til de fødende, fremholdt helsefaglige myndigheter.
- Antallet kommuner bør kuttes betraktelig, men den kommunen jeg bor i selv bør ikke slås sammen med naboen, mente et flertall av nordmenn ifølge en meningsmåling.
Osv. osv.
Debattene har fellestrekk: Faglige råd står mot distriktspolitiske hensyn. Men der politikerne andre steder (i Sverige og Danmark for eksempel) teller kroner, skjærer gjennom og lar den faglige rasjonaliteten seire, har norske politikere hatt oljepenger nok til å styre unna de mest smertefulle strukturreformene. Det går alltid et fakkeltog, og Oslo-skepsisen kan forene ethvert partilandsmøte.
Så postbudene vil fortsette sine runder med stadig mer slunkne vesker, nye universiteter oppstår tross all faglig jammer og det er bare lille Venstre som vil tvangssammenslå kommuner.
Men med den ekstra millionen nordmenn blir dette veldig dyre vaner, sannsynligvis altfor dyre.
Presset for investering i vei, jernbane og boliger og alt det andre i de sentrale strøkene, altså der folk faktisk ønsker å bo, vil bli så påtrengende at det skal bli tøft nok å klare seg med en avkastning på fire prosent av oljefondet.
I tillegg kommer velgermatematikken. I dag bor 80 prosent av nordmenn i «tettbygde strøk» og rundt syv av ti i «sentrale strøk». Legg på en million og brøken blir enda skjevere.
I dag bruker Norge stadig 469.000 kroner på hver av de 895 innbyggerne i Torsken kommune, Troms, for å bygge vei og tunnel. Hvor lenge vil et stadig større urbant flertall godta slike prioriteringer?
Med seks millioner innbyggere blir Norge mindre av et annerledesland i Europa og verden. Og det er altså bare halvannet tiår før vi er der.
Skjønt:
I 2010 steg innbyggertallet i norske utkantkommuner for første gang på flere tiår. Innvandrerne drar dit også, det er ledige jobber i offentlig sektor for å ta seg av trygdede fastboende. Med forholdene som i dag rår i Europa kan et tungt subsidiert liv i Rendalen eller Karlsøy virke fristende, tross vær, føre samt sjansen for å bli fet eller omkomme i bilulykker – farer som følger med livet på den norske landsbygden.
Det interessante spørsmålet er om solidariteten nordmenn tradisjonelt har vist ved å sende sjekker til Utkant-Norge også vil bestå, hvis mottagerne av disse sjekkene blir nye landsmenn.
Svaret er ikke gitt.
Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.