– Det er jo skummelt. Det er kjempetrist om jeg ikke får holde på med konkurranseidrett igjen. Men det er mye verre om jeg ikke skal være her noe mer. Nå er det viktigste at jeg får lov til å trene, bevege meg og være mor, sier 37-åringen.
Stopp i juli
Frem til 5. juli var hun i full trening i forsøket på å gjenta fjorårets triumf i Norseman. Men denne dagen viste en EKG-undersøkelse av hjertet, i forbindelse med et forskningsprosjekt på Rikshospitalet, resultater som gjør at hun inntil videre har fått et tydelig råd om ikke å konkurrere fremover og holde seg langt unna makspuls inntil utredningen er ferdig.
Det er hjertets slag i hvile, når pulsen går under 100 slag i minuttet, som har varslet at noe kan være unaturlig. En utredning er i gang. Den skal blant annet kartlegge om hun har såkalt lang QT-tid-syndrom – en forstyrrelse i hjertets elektriske system og kan være farlig og potensielt dødelig hos ellers friske mennesker.
Både hun og mannen Kristian deltok i et forskningsprosjekt på Feiringklinikken som gjaldt hjertescreening av konkurranseaktive seniorutøvere over 35 år. Det var en henvisning videre fra dette forskningsprosjektet som førte til at hun ble undersøkt på Rikshospitalet.
Hjerteutredningen vil trolig gi svar på om hun virkelig er rammet av dette syndromet og om det kan skyldes noe familiært eller om det eventuelt skyldes andre ting. Den tidligere svømmeren, som begynte satsingen på triatlon for seks år siden, er glad for at det nøstes i dette nå. Hun tenker blant annet på toppsvømmeren Aleksander Dale Oens tragiske bortgang i 2012. Det var trolig en uoppdaget familiær hyperkolesterolemi som forårsaket hjerteinfarktet da den 26 år gamle utøveren gikk bort under en treningsleir i 2012.
– Jeg har fått beskjed om at man skal til bunns i dette. Men jeg håper jo at jeg kan fortsette å konkurrere, sier Lingsom.
Ti år med rytmeforstyrrelser
For ti år siden oppdaget Lingsom de første tegnene til hjerterytmeforstyrrelser. Hjertearytmier er noe hun deler med flere topptrente folk. Flere av langrennssportens profiler har blant annet opplevd skremmende episoder, men de har i etterkant kunnet fortsette som før.
Selv hadde Lingsom en episode i Sentrumsløpet for en del år tilbake da pulsen føk opp i 260, men etter det har det fungert som vanlig i konkurranser selv om undersøkelser har vist at antall ekstraslag har økt.
– For noen år siden viste den siste døgnmålingen jeg har hatt at jeg hadde 22 prosent ekstraslag. Det høres litt ut som julenissens verksted når hjertet slår i hvile. Men det er helt fint når jeg beveger meg og trener, sier Lingsom som under trening tidligere i sommer syklet fortere enn hun noen gang hadde gjort på sykkeldelen av den totalt 226 kilometer lange Norseman-triatlonen.
Fem dager etter at hjerteutredningen startet, har hun fortsatt ikke turt å trene alene. Det er blitt rolige økter på rundt 120 pulsslag i minuttet sammen med venner, som vet om hjerteutredningen. Hun påpeker at en svært liten del av hennes trening, som utgjør 1000 timer i året, har vært intensiv trening ettersom konkurransetiden i triatlon er meget lang.
Ikke klare svar
Det foregår en rekke ulike studier av trening og effekten på hjertet. På Rikshospitalet foregår det nå blant annet en stor kartlegging av idrettshjerter, ettersom man har sett at en rekke idrettshjerter har fellestrekk når det avviker mye fra det som sees på som et sunt hjerte i normalbefolkningen. Som DN tidligere har skrevet har flere kjente topputøvere vært inne til kartlegging.
Den mest omtalte studien på hjerte og virkning av utholdenhetstrening i Norge de siste årene har vært Birkebeiner-studien. Der så man forhøyet forekomst av såkalt atrieflimmer blant deltagere i Birkebeinerrennet sammenlignet med ellers i befolkningen.
– Akkurat hva det er med trening og hvilke forandringer i hjertet som forårsaker hjerteflimmer er det mange teorier om. Men det gjenstår å vise hva som er helt konkrete mekanismer for atrieflimmer på ellers helt hjertefriske personer, sier lege og forsker Marius Myrstad ved Bærums sykehus, som høsten 2015 la frem sitt doktorgradsprosjekt om sammenheng mellom langvarig utholdenhetstrening og risiko for atrieflimmer.
– Vi vet ikke sikkert om det er treningsmengde eller treningsintensitet som har størst betydning. Det klarte vi ikke å få svar på i Birkebeiner-studien. Det er vanskelig å skille ut om det skyldes effekten av hard trening eller effekten av mye trening, sier Myrstad.
Han sier det er gjort en del studier med ultralyd der man ser etter forandringer i hjertet og om det skyldes ulike typer trening og idretter. Men resultatene har spriket.
– Det som er viktig for mosjonister er at den vanligste årsaken til atrieflimmer ikke er trening. Trening som årsak er ikke veldig vanlig. Den vanligste årsaken er høyt blodtrykk og at man eventuelt har en annen type hjertesykdom i tillegg. Får man atrieflimmer er det viktig å finne ut om det finnes noen underliggende hjertesykdom, sier Myrstad
Han sier at det er en viktig forskjell på toppidrettsutøvere og mosjonister på 40–50 år og oppover ettersom det er da forekomst av hjerteinfarkt begynner å øke. Men blant mosjonistene er det mange som er opptatt av om de kan fortsette å trene og konkurrere og om det forårsaker hyppigere anfall. Myrstad forteller at det er lite forskning på virkningen av dette eller om forekomsten blir mindre ved redusert intensitet og treningsmengde.
Prosjekt på fysisk utmattelse
Fysiolog og forsker Jonny Hisdal ved Oslo universitetssykehus analyserer, sammen med blant andre sikkerhetsansvarlig i Norseman, Jørgen Melau, konkurranselege Maria Mathiassen og forskere fra Norges idrettshøgskole, hvilke påkjenninger kroppen går gjennom i Norseman – der den gjennomsnittlige konkurransetiden er 14 til 15 timer. Resultatene fra det arbeidet blir ferdiganalysert og publisert kommende høst.
– Selv om en slik konkurranse er en ekstrem belastning for kroppen er det ikke farlig dersom man er godt nok trent. Da restituerer man fort og kommer tilbake sterkere, sier Hisdal, som selv har deltatt i Norseman ti ganger.
– Noen veldig få har en arvelig underliggende sykdom, som kombinert med hard trening kan være farlig, men det gjelder ekstremt få. Den generelle fordelen med regelmessig trening overgår klart de negative effektene man har sett, sier Hisdal.
«Lys i tunnelen»
Det går en uke, så ringer telefonen. Flottorp Lingsom er lettet selv om det kan se ut som det går mot et inngrep i hjertet.
– Det er lys i tunnelen, sier 37- åringen.
Hjerteutredningen er ikke ferdig, men gentester har sett fine ut. Døgnmålingen av hjertet har derimot vist et sprelsk hjerte.
– Hjertet jobber fælt og 24-timersmålingen så helt tullete ut. Endelig utredning vil ta litt tid, men jeg er nå henvist videre for vurdering av operasjon, sier Lingsom.
Krevende å skille tilstander
Lege Eystein Skjølsvik ved Rikshospitalet påpeker at rådet om ikke å konkurrere før hjerteutredninger er ferdig er et føre var-prinsipp.
– Pasienter som utredes for genetiske hjertesykdommer gis råd om å avstå fra konkurranseidrett, inntil tilstanden er avklart fordi en vet at fysisk aktivitet på konkurransenivå, som er mer intens enn mosjonsidrett, kan utløse rytmeforstyrrelser og/eller forverre forløpet av visse hjertesykdommer, skriver Skjølsvik i en mail.
Han er med på hjerteutredningen av Flottorp Lingsom, men påpeker at han her svarer på generelt grunnlag.
Skjølsvik skriver at det viktigste for leger, når man får presentert en idrettsutøver med symptomer på det som kan være en hjertesykdom, er å avgjøre om de funnene de gjør er sykdom eller normale fysiologiske endringer i hjertemuskelen som resultat av langvarig trening. Sistnevnte kan være vanskelig å skille fra sykdom.
– Veien videre er å fullføre de undersøkelser som er bestilt. Pasientene vil deretter diskuteres på et tverrfaglig møte der flere leger med kompetanse innen ulike felt av hjertefaget genetikk, rytmeforstyrrelser, ultralyd og MR-billeddiagnostikk er til stede. Dette møtet danner grunnlaget for endelig diagnose, eventuelt videre undersøkelser for ytterligere avklaring eller behandling, skriver Skjølsvik.(Vilkår)
