Det er alltid trist når unge mennesker dør, enten de er viktige i offentligheten, har utrettet noe stort, eller «bare» er en venn av en kontakt i sosiale medier-feeden.

Det går ofte fort over. Men den kulturelle effekten av svenske Tim Berglings plutselige livsutgang i Oman fredag, kun 28 år gammel, vil nok likevel overraske mange. Avicii var ikke bare mannen bak noen plagsomt effektive EDM-hits. Han var større, og har hatt en mer fundamental innvirkning på popmusikkens utvikling det siste tiåret enn vi egentlig hadde rukket å ta ordentlig inn over oss.

Da det duret i telefonen og det blant en skog av notifications sto at «Avicii er død», regnet jeg med at det var navnet på en ny bittersøt ironisk diktsamling på et ungt norsk forlag, eller et klubbkonsept fra en ny generasjon DJs og produsenter som ville ta trance, techno eller house tilbake, og videre til et nytt nivå. Det er en absurd setning.

Samtidig var det heller ikke noen stor overraskelse. Det var offentlig kjent at han hadde helseproblemer, med lite glamorøse lidelser som betennelse i bukspyttkjertelen, det var noe uforløst ved hans offentlige persona de senere årene, og han hadde i 2016 trukket seg fra det innbringende, men ekstremt krevende globale DJ-livet.

Han var allerede en spøkelsesaktig skikkelse. Den nærmeste tiden vil frembringe dødsårsaken, men det hadde merkelig nok et uhyggelig preg av det ventede. Vemodige «Lonely Together» med britiske Rita Ora på vokal fra i fjor høst skulle bli hans siste single.

Hardt arbeid

Beviset på storhet kan i popmusikken måles i antall streams, og disse hadde han noen milliarder av. Men hans påvirkning på det siste tiårets musikkliv kan heller ikke overvurderes. Hans karakteristiske låtoppbygging, bruk av spenstige effekter og en særegen melodisk vidløftighet er det flere som har latt seg inspirere av, også i det etterhvert store poplandet Norge.

Men påvirkningen vises også i hans metode for å bygge opp sitt eget brand, nærmest ut av gutterommet. Og han ble et omdreiningspunkt i hele EDM-perioden i musikkbransjen, en av de mest innbringende og foranderlige epokene industrien har opplevd. Nå er det hiphop det meste handler om, med EDM snudde opp-ned på en sliten bransje. Det høres ut som en slitt klisjé, men det er hardt arbeid, som har kostet.

Dokumentarfilmen «Avicii: True Stories» (2017) gjorde inntrykk første gang jeg så den, et gjensyn nå er ganske uhyggelig. Det virker så slitsomt og så ensomt å være den ene, sentrale brikken i en slik stor maskin som har enda større hastighet. Han lot også til å være en meget drevet person. Det er vilt når han lager ferdig en ny miks på laptopen gående på vei mot scenen, og prøver å rekke å laste den opp til bruk der og da. Han gir alt, men slitasjen er stor. Fysiske lidelser, angst og utbrenthet er naturlige konsekvenser av forventet vekst og et krav om å lage fest hver eneste dag.

Hypersofistikert folkelighet

Uten å ta munnen for full av post-traumatisk hybris var han en relevant popnyskaper som ikke har vært redd for å bruke det aller største fargeskrinet, med en hook-kyndig og skamløs maksimalisme som viderefører svensk kommersiell popkunst fra Abba via Ace of Base til Max Martin. En slags hypersofistikert folkelighet blandet med produksjonsteknisk innovasjon. Samtidig har han tatt sjanser og koblet inn elementer fra mange andre sjangre i sin elektroniske popmusikk.

Hør bare på en låt som «Liar Liar» fra debutalbumet «True» (2013) — det er jo søren hakke meg sekstitalls garasjerock. Og «Lay Me Down» med Chic-helt Nile Rodgers på gitar er en logisk oppdatering av discosounden i andre halvdel av 70-tallet. Samt selvfølgelig låvedans på «Hey Brother»og mye annet rart, godt som dårlig — det må sies. På underlig vis funket det likevel.

«Levels»

Det er mange som vil se tilbake på en låt som hans virkelige gjennombrudd «Levels» (2011) som epokegjørende, og med sitt knudrete vokalsample av soulsangeren Etta James føles den kanskje like gripende som min generasjon oppfatter «Xpander» med Sasha som trance-musikkens fremste bedrift på slutten av 90-tallet. Eller egentlig noe langt mer, siden «Levels» fikk adskillig større spredning utover spesialiserte segmenter og gjorde om musikken til pop, og inspirerte flere ferske produsenter til å gjøre sin greie.

Og det er uunngåelig, allerede nå har låten en aura av episk melankoli ved seg, og årene har jo gått siden den ble utgitt i 2011 — det er nesten like lenge som The Beatles holdt på, det. Det er lett å se Aviciis utvikling i retrospekt. Personlig var jeg meget negativ til Avicii og flere av hans EDM-kolleger i de første årene, på grunn av at jeg så på dem som at de tok plassen til mine gamle undergrunnshelter fra housemusikken, med emosjonelt og rytmisk for enkel musikk. Det var et falskt fiendebilde, siden de uansett ikke opererte på samme banehalvdel.

Forsinket aksept

Og det var nok profetiske ord fra den svenske veteranjournalisten Jan Gradvall da jeg intervjuet ham for D2 i 2014: «Det er lett å se en gjentakende tendens om at ungdommens musikk blir møtt med mistillit, for senere å bli akseptert. Tenk bare på Abba, disco, hip hop … Det kommer høyst sannsynlig til å skje med Avicii. Min anmeldelse av hans debutalbum, som jeg ga aller høyeste karakter, ble jo sett på som den mest kontroversielle anmeldelse noensinne i Sverige. Det var som om alle hadde blitt enige om at sånn musikk ikke teller, og sånn sett var min aksept et eneste stort svik mot hele rockjournalistikken. Men Avicii blir sett på som en av de viktigste personene i musikklivet i dag. Og det er ikke uten grunn.»(Vilkår)