Man kan lett tilgis for å glemme at Shawn Carter er rapper, og ikke bare en kjendis, businessmann og ektemannen til en enda større kjendis. Han er hyppig å finne i disse spalter på grunn av sin befatning med strømmetjenesten Tidal, som han kjøpte etter et besøk hos de norske kontorene ved siden av Olafiaklinikken i Oslo, og som han til tross for mange kontroverser og svake tall har fått god uttelling for å handle videre til telegiganten Sprint i USA. Men han er en av sin generasjons største rappere, om ikke den største, og ønsker vel også gjerne fortsatt å fremstå som det når han ser seg selv i speilet eller viser seg for verden. Når han nå gir lyd fra seg igjen, med sitt 13. album, får han meget godt alburom i egen strømmetjeneste og hos teleoperatøren – foreløpig det eneste stedet man kan oppleve musikken. Og han bruker denne plassen til å utrede indre status siden sist, med et kort og kompakt og personlig album i sin helhet produsert av No ID, og med oppsiktsvekkende få gjester – hovedsakelig moren, konen og datteren. Klassisk rikmannsoppførsel, eller et ekstremt kunstnerisk statement? Litt av begge deler, skal det vise seg.
Pondus
Han har så vidt forandret skrivemåten av navnet, og i åpningskuttet «Kill Jay Z» ser vi ham forsøke å gå sitt superego i møte. Men det er få virkelig dramatiske endringer, bortsett fra at han skjerper greiene betraktelig fra det forrige, og i overkant høyreiste albumet «Magna Carta Holy Grail». Gjennom ti låter og rundt 37 minutter fremstår han med betydelig pondus, men også med den selvtilfredse mettheten som nettopp slik pondus kan være et resultat av. Det er ikke mange fest-anthems som unge lyttere kan leve seg inn i her eller i fremtiden og bruke til å lydlegge eget liv: det er modent, selvbiografisk og selvanalyserende, med små hint om identitetens utvikling, businessimperiets tilstand, men også, for den mer tabloid orienterte, mange hentydninger til det utroskapen som «kanskje» ble behandlet på Beyonces «Lemonade». Det er referanser til projeksjonen «Becky», som også konen sang om. Men i en verden og et USA som er i oppløsning kan man kanskje spørre seg om dette fortsatt burde være forsidestoff. Det private preget gjør at interessen dabber av ved påfølgende lyttinger.
Moden og gammelmodig
Mange voksne lyttere vil elske produksjonen av No ID, den er klassisk og basert på mange sjelfulle samples fra kjente artister som Stevie Wonder, Donny Hathaway og Nina Simone. Sistnevnte to ganger, med størst effekt i «Caught Their Eyes», der Frank Ocean også bidrar med nødvendig venstrevriddhet. Men med noen unntak blir helheten en smule kjedelig og harmonerer svært lite med det som er det faktiske hiphop-sounden i Amerika i dag, representert ved rappere som Future, Young Thung eller Migos. Hiphop, som sjanger, er igjen blitt snudd på hodet sammenlignet med hvordan det låt i de foregående tiårene, det er en helt annen flow, rytmeforståelse og vokalstil som definerer uttrykket. Det er med andre ord noe gammelmodig over JAY-Z, og den deilige produksjonen er først og fremst meget trygg. Således er JAY-Z også blitt en moden singer/songwriter i tradisjonell forstand som synger om de nære ting.(Vilkår)
