Det er vel ingen av Paul McCartneys samtidige som er i nærheten av å trumfe hans energinivå, ungdommelighet og vilje til å lage relevant musikk adskillige tiår etter den presumptive storhetstiden. Når man ser mannen som har rukket å bli 76 strutte rundt på konsertscenen blir man påminnet om at han faktisk aldri har forlatt den tiden. Den enorme katalogen med absolutt geniale popmelodier kan ha noe med det å gjøre. Men det er ikke bare historiens prisme vi ser ham gjennom, det er alltid noe å finne på studioalbumene han utgir med ujevne mellomrom også. Mange vil nok se på hans nye album «Egypt Station» som et comeback, det føles uansett enda viktigere enn «Now» fra 2013. Låtskriverkloen er fortsatt skjerpet, samtidig som tekstene hans har fått et personlig preg; henvendelser fra en mann som kanskje er vital, men uunngåelig nærmer seg de siste kapitlene av livsboken. Man hører også tidens avskalling av og skyggelegging på stemmebåndene hans, men det gjør egentlig bare kontrasten til hans gutteaktige utstråling enda mer fascinerende.
Album. Allerede tittel og omslag gir god grunn til å glede seg. Det er en tilbakekomst til det fantasifullt forlokkende albumkonseptet som han har vært flink til å skape solo og med Wings. Det fortelles ingen ren historie, men han støter innom både politikk, aldring og sex på sin vei. Det eksotiserende omslaget stammer fra et bilde han laget i 1988, for øvrig året han startet å spille inn sitt mesterverk «Flowers in the dirt». Gode tidsfnugg kan dermed strøs over innspillingen av årets album. Og de seksten låtene som befolker denne verdenen med forskjellige stasjoner, holder stort sett mål, om enn vel mangfoldig i utstrekning, og selv om mange av McCartneys karakteristiske, kreative venstresvinger er utelatt. Egentlig foretrekker vel hans mest ihuga fans at han bare lager noe kult og gir det ut, mer enn at vi har et behov for at han skal passe inn i dagens popvirkelighet og nå et gigantisk allmennpublikum. Greg Kurstin er hovedprodusent, og har tidligere jobbet med MSM-rock som Foo Fighters og Beck, noe som i seg selv ikke er en kvalitetsgaranti, men en pekepinn på at det arbeides under gode og ordnede former.
Beryktet bassing. Den forsøksvise singelen «Fuh You», produsert av Ryan Tedder, er den låten som kanskje mest tilnærmer seg veloljet moderne poprock, i disse ører med mindre hell på grunn av en direkte ustilig trommeproduksjon. Og ved slike tilfeller røpes hans alder litt mer enn vanlig. Den rolige førstesingelen «I Don’t Know» har derimot herlig basseng og noen fortryllende akkordskifter som er ganske enkle, men som bare han later til å klare å oppdage. Ellers er det langt mer bra enn dårlig her. «Dominoes» høres ut som noe smart pop fra 90-tallet som var inspirert av Macca, mens tenksomme «Happy With You» kun kunne blitt laget av en aldrende legende. «Back in Brasil» er den låten som i størst grad speiler McCartneys eksperimentelle popside, med en snurrig, electrojazzaktig og velputrende beat som spretter bortover som en pingpongball på avveier. Forseggjorte vokalarrangementer, klarinetter, småfunky orgler, og en intrikat beat. Slikt som dette skulle jeg gjerne hørt mer av fra McCartney. Til sist får vi også to omfattende suiter, alvorlige «Despite Repeated Warnings» med tematikk om den varslede men ignorerte klimatrusselen, fortalt gjennom historien om en «mad captain», og den tredelte «Hunt You Down/Naked/C-Link». McCartney-fans vil nok ikke surmule denne helgen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
