Av alle listene juryene har satt sammen i DN siden 2003, må dette være den som har vært vanskeligst å sette sammen. La oss begynne med å si at vi er ydmyke for hvor vanskelig det er å lage, markedsføre og skape en hitlåt. Wow! Sir Paul McCartney sa en gang til talkshowverten David Letterman: «Prøv du å skrive en sang som Yesterday! Se hvor lett det er….»
Se hele listen nederst i saken!
Denne gang startet problemene for oss i juryen allerede ved definisjonen på hva en «one hit wonder» (forkortet til OHW) er, samt hvilke kriterier som skulle tilsi plass på listen. Vårt høyt skattede jurymedlem Øystein Dørum har sjelden vært mer bekymret
Heldigvis ble vi etter hvert enige om at det finnes to kategorier OHW:
- De «rene» OHW, som kom vant og forsvant (for eksempel The Archies).
- Artister med greie karrierer, men hvor én monsterhit nærmest har definert artisten (Thelma Houston er et kjent eksempel, Joan Osborne et annet).
I den siste kategorien er skjønnsmessige vurderinger meget viktige, mens den første er relativt matematisk fundert. Listeplasseringer er listeplasseringer, avspillinger er avspillinger. Tallenes tale er klar. Det har vi tatt hensyn til, og vi har tatt med både Macarena og ketchupsang og Afroman og hunder som noen har sluppet fri. Og mer til.
Mange av låtene på listen er svært gode. Det å få til en hitlåt er svært vanskelig og imponerende. Men det å lage en lang imponerende karriere er enda mye verre.
Panelets første diskusjon handlet om hvorvidt de amerikanske garasjerockerne The Kingsmen skulle være representert med urpønklåten Louie Louie (1963). Konklusjonen ble at de hadde flere hits og lang karriere, og var definitivt ikke noe OHW-band. Samme skjebne led The Trashmen, som også hadde flere hits i tillegg til Surfin’ Bird (også den fra 1963).
Golden Earrings Radar Love passet heller ikke inn, siden dette er et band som har holdt på i evigheter, har massevis av mindre hits, mange album og eksisterer fortsatt som et liveband. Nederlands største internasjonale popband (ut fra Billboard-plassering) hadde faktisk fem Hot 100-plasseringer, blant annet med The Twilight Zone.
Men vi fant også frem til en artist som hadde hele to OHW. Da snakker vi om Shirley Pixley (tidligere Goodman) (1936-2005), som hadde en av de aller første disco-hitene som del av Shirley & Company. Deres Shame, Shame, Shame (1975) ble nr. 1 både på USA og Englands popliste, i tillegg til at den nådde førsteplassen på den amerikanske R&B-listen.
20 år tidligere sang hun den udødelige Let the Good Times Roll – skrevet og fremført sammen med Leonard Lee som duoen Shirley & Lee. Med andre ord har hun altså vært OHW to ganger i to forskjellige kombinasjoner. For ordens skyld kan vi også legge til at hun var en fabelaktig bakgrunnsvokalist for Dr. John The Night Tripper, samt at hun koret på Rolling Stones-mesterverket Exile On Main Street (1972).
Vi fjernet en del artister fra den opprinnelige listen vår. Da snakker vi om artister som har hatt én gigahit, men samtidig mange andre «viktige» låter, flere album og lange karrierer. Dette gjelder blant andre (i tillegg til de tidligere nevnte) A-ha, Dexys Midnight Runners, Hothouse Flowers, Devo, Soft Cell, Pure Prairie League og Twisted Sister.
Tanken vår var å velge artister som kun har hatt én nevneverdig hit. Denne ene hitlåten måtte samtidig ha vært vesentlig (UK/US TOP 20), og eventuelt andre singelslipp fra artisten tilsvarende uvesentlige (under TOP 40, ideelt sett enda lenger ned) – men med enkelte unntak for mellomstore hits i hjemlandet.
Premisset var at – slik vi var inne på innledningsvis – at den ene hiten definerer artisten, og at artisten ikke har så mye annet han/hun/de er kjent for. Det er også her de to OHW-kategoriene flyter litt over i hverandre.
En slik novelty-hit kan definere artisten så sterkt at det blir vanskelig å gjenta suksessen. Enkelte artister prøver å gjenta formelen på nytt uten hell, eller de blir assosiert så sterkt med den ene store freak/novelty-hiten at det hindrer dem i å utvikle seg.
Screamin’ Jay Hawkins er et godt eksempel på dette. Han laget mye spennende musikk, men vil for alltid bli assosiert med I Put A Spell On You. Inez & Charlie Foxx opplevde noe av det samme med Mockingbird (som senere ble en større pophit i coverversjonen til James Taylor og Carly Simon).
Samtidig satte vi opp kriteriet «signifikant karriere utenom singelhit» som en blokkering for å komme med på listen. Et eksempel her er Vanilla Fudges coverversjon av You Keep Me Hangin’ On, som nådde 6. plass på Billboard i 1967. Argumentet mot å inkludere denne på listen var at dette bandet hadde suksess med fire andre coverlåter i perioden 1967–1968 (den høyeste plasseringen fikk de med 38. plass for deres innspilling av Jackie Ross/Evie Sands-låten Take Me For a Little While).
På slutten av 60-tallet (post-Sgt. Pepper) og frem til punkperioden oppsto det et slags publikumsskille mellom album-orientert lytting og singler, med forskjellige smakskriterier og demografiske markører mellom rock – som tenderte mot å se på seg selv som kunst gjennom album som medium – og pop – med singelhits som medium.
Dette gjorde at det i enkelte tilfeller ble vanskelig å avgjøre hva som kunne regnes som en nevneverdig karriere – og ikke. Vi endte på en definisjon av at dette er en «lang» (tre album eller flere) og på en eller annen måte «anerkjent» (ett eller flere kritikerroste album) karriere.
De 200 låtene vi endte opp med er vurdert både ut fra kommersiell listesuksess, kvalitet, interessant historie, samfunnsmessig relevans og annet. Derfor er Gangnam Style selvsagt plassert høyt oppe, og flere andre.
Listens førsteplass fortjener å nevnes spesielt. Phil Phillips & the Twilights nådde 2.-plassen på Billboard Hot 100 i 1959 med Sea of Love – som senere ble covret av blant andre Del Shannon og Robert Plant-bandet The Honeydrippers. Denne forheksende balladen fra Louisianas bayou-landskap er fortsatt en innertier av en låt. Synd han ikke laget flere slike.
Noe av vårt egendefinerte oppdrag er å finne frem til glemte perler, og vi er vårt jurymedlem Øyvind Pharo stor takk skyldig i glimrende hjelp med dette. Hør folkens: Det er lett å le av The Archies og andre OHW – det kommersielle målet kan være overtydelig. Men samtidig avtvinger det stor respekt å få til en hitlåt. Stor respekt!
DN har samlet (nesten) alle låtene i en Spotify-liste. Hør dem her:
https://open.spotify.com/playlist/0EQEdlnkQY59epBoWLKyNJ
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.