Robyn er den viktigste nordiske popartisten dette årtusenet. Noen vil sikkert argumentere for at det finnes kommersielt sett enda mer suksessrike artister, og musikalske kunstnere som har brutt lydmuren på mer spektakulært vis. Det kan hende. Men Robyn har utrettet underverker i begge leire, har vist seg som en bransjemessig foregangskvinne og vært et på flere vis uslåelig forbilde for veldig mange, og ikke minst har hun brakt en usedvanlig gåsehudfremkallende menneskelighet opp på de største popscenene.

Jeg har vært glad i musikken hennes siden hun var barnestjerne på 90-tallet, og hun har vist en gradvis stigende kurve i viktighetsgrad, relevans, kunstnerisk integritet og ren skjær begeistringsevne. Hun har lenge vært en artist det er verdt å elske. Men det har altså gått hele åtte år siden sist hun utga et album. Det er like lenge som hele The Beatles’ platekarriere, det. I mellomtiden har hun riktignok gjort flere fine, mindre samarbeid, med Röyksopp, Mr. Tophat, Kindness og flere, ja selv en rørende og perfekt powerballade med den enestående veteranen Todd Rundgren. Men det har liksom ikke vært ordentlige satsinger, hun har brukt tiden på en omfattende turnering i kjølvannet av det virkelige gjennombruddet med «Body Talk»-albumene i 2010, samt mye avventende studioaktivitet siden 2014. Hun sier selv at hun var usikker på hva hun skulle gjøre videre.

Moody minimalisme. For å ta det viktigste først: «Honey» er et vidunderlig album. Det inneholder mange kjente grep og temperaturer vi kjenner fra hennes tidligere musikalske kunstnerskap og mange topphits. Stemmen og den euforisk bedrøvede lykkefølelsen er til stede i stort monn. Dansende alene, sammen i mengden. Hun bruker flere faste samarbeidspartnere, som Klas Åhlund. Samtidig kan det kanskje virke noe hitsfattig for mer tilfeldige lyttere. Det er riktignok en håndfull anthems her, som bør kunne virke styrkende og relatable på enhver, dansepop med lavt knyttede never. De to rygg-rislende førstesinglene «Missin' U» og «Honey» har disse episke kvalitetene vi har lært oss å kjenne igjen. Men overraskende mange av låtene er kun basert på sterke moods og minimalistiske rytmer, der små følelsesgester eller pregnante idéøyeblikk får lov til å være selve låtene. Alvorlig dansemusikk. Om man liker Robyns stemme og musikalske personlighet, burde jo også det være mer enn nok.

Savn. Robyn gjennomlevde et brudd, og mistet i tillegg sin gamle venn og musikalske mentor Christian Falk (1962 – 2014) da denne musikken skulle lages, og fravær og savn, men også gode minner, er gjennomgående på platen. Tekstlinjene i nevnte «Missin' U» er klassisk resignerte: «All of the plans we made, that never happened, now your scent on my pillow ́s faded, at least you left me with something». Dette taktile og følbare tomrommet etter noen fastholdes i den nydelige traveren «It’s In The Music»: «They wrote a song about us, it ́s called something like Stardust, and on the day they released it, the same day you released me, and even though it kills me, I still play it anyway». Slike hjerteskjærende, søte og enkle stikk går igjen hele tiden.

Strictly Rhythm. Men vær heller ikke redd for at det er for sørgelig, avansert eller vanskelig. Hun har som en forberedelse til denne innspillingen aktivt hørt veldig mye disco, tidlig house og alt det som er røttene til den beste av dagens dansemusikk. Det resulterer i en klart hørbar inspirasjon fra sjelfull deep house og digg nittitallsgarage fra Baltimore og New York. Et par av låtene er utstyrt med det uimotståelige houseorgelet Basement Boys brukte på landeplagen «Gypsy Woman», og alle groovene er smakfullt introverte og effektive. I «Send to Robin Immediately» er det til og med et nedpitchet sample fra Lil’ Louis udødelige klassiker «French Kiss». Robyn selv sier at hun har danset mye for å komme inn i den nødvendige stemningen, og det høres. Sitringen i fingertuppene gir et nødvendig dirr til låtene, og hun synger og fraserer på hudløst vis. Og i det fantastiske, Paisley Park-klingende sistekuttet «Ever Again», kommer hun styrket ut av det hele, og fastslår for seg: «Never gonna be broken hearted ever again». Forløsningen kommer til slutt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Gasellevinner merket for livet
—Min frue er ikke veldig imponert over dette her, sier daglig leder Bjørn Gregersen i it-selskapet Ascan.
00:55
Publisert: