For en stemme!

Det er en av den moderne musikkhistoriens mest opplagte sannheter og «known knowns», men det slår en like fullt hver gang man setter på en sang med Aretha Franklin hvor vanvittig inspirert, tung, varm, kraftig, fleksibel, inderlig, sårbar og tøff den er. Soul. Underarmshårene strekker seg mot taket som hender i baptistkirken når musikken klinger, og man føler ikke bare en beundring og forundring over menneskestemmens kapasitet og personlighet, men man får et inntrykk av å ha opplevd en del av selve naturen. Og, tør man si det, noe utenfor naturen.

Nå har stemmen stilnet i fysisk forstand – Franklin døde av kreft med familien ved sin side på torsdag 16. august, 76 år gammel. En mer eller mindre forhåndsannonsert bortgang, etter varierende historier om raskt skrantende helse en stund, men like fullt et stort slag for musikkinteresserte og bare mer flyktige lyttere som har på radioen i ny og ne: Aretha Franklin var sin generasjons største sanger.

Soul, gospel, pop, jazz, rock – stemmen rommet alt dette, og passet godt i kontrast til musikkverdens stadig utviklende sjangere og teknologiske fremskritt. Hits har hun ikke vært i nærheten av på denne siden av årtusenet, men det har hun heller ikke trengt: Aretha Franklin er hevet over markedet.

Aretha Franklin portrettert i Philadelphia i 2010.
Aretha Franklin portrettert i Philadelphia i 2010. (Foto: Matt Rourke/AP/NTB Scanpix)

Og det spørs faktisk om vi vil kunne oppleve lignende som henne igjen. Beyoncés strengt koreograferte «Formation» og konsert på Coachella tidligere i år var kanskje epokegjørende, storslåtte opptredener for dette tiåret og evigheten, men det er likevel ingenting mot den rå kraften i Arethas sjokkerende fremføring av en av sine merkesanger, «(You Make Me Feel Like) A Natural Woman», på en hyllestkonsert med Obama i salen i slutten av 2015. Noen ganger er et piano og et realt kvinnfolk alt som trengs.

Hun hadde en massiv aura helt frem til det siste, barket av et meget langt liv i showbiz, med sterke meninger og egenrådig oppførsel. Det sies at hun alltid ville ha honorarer i kontanter, før opptreden, og stappet dollar-rullene i håndvesken, lærdom etter tiår på veien, en tøff dame ute blant ulvene. Så var hun da også fra tidlig alder klar for et liv i sang, som en av døtrene til den populære pastoren CL Franklin.

Da hun ble signert på Columbia-etiketten som attenåring i 1960, var det som en ung gospelstjerne. Og der kunne hun kanskje forblitt – det er strålende musikk, men det var først ved overgangen til Atlantic records i 1967 at Aretha Franklin slik vi kjenner henne ble født.

Aretha Franklin opptrer på Oscar-utdelingen i 1975.
Aretha Franklin opptrer på Oscar-utdelingen i 1975. (Foto: AP/NTB Scanpix)

Hun hadde utgitt soul og R&B uten særlig kommersielt hell lenge, men så sendte produsent Jerry Wexler henne langt ned til studioet i Muscle Shoals i Alabama, og koblet hennes gospelbakgrunn med et tykt, syndig soul-sound, de riktige låtskriverne og det beste bandet – og ting løsnet for henne. Låter som «Think», «Chain of Fools» og «I Say A Little Prayer» er eksempler på dette – egentlig utspilte låter som fortsatt evner å slå lyttere i bakken. Hun ble også et symbol på mange sosiale kamper i USA disse årene.

Hun er ikke alene i historien, det er mange, mange fantastiske soulsangere fra samme era som nesten ingen bryr seg om i dag, men Aretha Franklin overstiger egentlig soulsjangeren.

Det er noe med hvordan hun nevnes i tekstene til to av åttitallets smarteste poplåter, Scritti Polittis «Wood Beez» og Steely Dans «Hey Nineteen» som viser hennes fremskutte posisjon som et kulturelt symbol.

Hun har sine megahits, men det er usedvanlig mye kvalitet å finne i katalogen hennes. Personlige favoritter som «It Only Happens When I Think Of You» fra 1975, «Something He Can Feel» fra Curtis Mayfield-produserte «Sparkle» i 1976, kontante «Integrity» fra 1985, «A Rose is Still a Rose» med Lauryn Hill i 1998, og den snertne «Wonderful» fra 2003, er bare bærene på toppen.

Det sier noe om kvalitetene hennes at den siste offisielle utgivelse, «Brand New Me» (2017), et idiotisk påfunn der gamle stemmeopptak kobles med nye, ganske lamme arrangementer med stort orkester, likevel får deg til å sitte og måpe.

For der er den. Stemmen. For alltid.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.