– Jeg nedlegger protest! sier Jan Eggum når det går mot å sette enten ««Internasjonalen» eller Billie Holiday-låten «Strange Fruit» øverst på listen.
– «We Shall Overcome» må være nr. 1, hevder han. Og slik blir det.
«We Shall Overcome» kunne også stått som overskrift på hele arbeidet med å sette sammen denne listen, som er et resultatet av at musikkjenner Thorstein Selvik nok en gang har satt sammen et panel for å kåre tidenes beste låter innen en sjanger eller tema.
Denne gangen handler det om sanger der politisk budskap går hånd i hånd med god musikk, et tema som lett kunne fylt bøker. Som vanlig er panelet bredt sammensatt panel med bransjefolk, artister, studenter, lærere, musikkjournalister og andre forståsegpåere er representert, noe som har gjort debatten i forkant både interessant og ikke minst utfordrende. Kriteriene er at sangen har hatt betydning, er kjent i et land, og for de øverste på listen; kjent i hele verden gjennom generasjoner. Kjente sanger har i denne sammenheng høy kvalitet, mange har vært provoserende da de kom ut. Vi snakker her om edelstener av noen sanger.
Sannsynligvis kommer vi til å bli beskyldt for å være både sekteriske og gubbete – slik er det. Lister skaper debatt, og temaet denne gangen er svært omfattende.
Listen er langt fra definitiv, selv om det er funnet plass til både allment kjente sanger og mer obskure låter fra ulike nasjoner, sanger som har hatt stor betydning i hjemlandet. Det føles litt som å dyppe tåen i havet; det finnes uendelig mange sanger i verden, sanger som snakker både til hodet, hjertet, sjelen og ikke minst føttene.
Et eksempel fra listen er «Free Nelson Mandela» av The Special AKA, der teksten blant annet forteller om hvordan fangevokterne ga den fengslede ANC-lederen «shoes too small to fit his feet». Denne sangen regelrett danset Nelson Mandela ut av fengselet og inn i det sørafrikanske presidentembetet. Så ja, musikk kan endre verden, den kan endre livene våre. Bare tenk på verden før og etter The Beatles, som selvsagt også er representert på listen.
En kjent amerikansk president har fått passet sitt påskrevet gjennom en rekke sanger i løpet av de siste tre årene. «I never put my faith / In a con man and his crooks» synger Bruce Springsteen i «That's What Makes Us Great» – en sang med klar adresse mot en kjent hvit bygning i Washington, D.C., mens Janelle Monáe (i låten «Americans») slår fast at dette ikke er hennes Amerika før «Latinos and Latinas don't have to run from walls».
Marc Ribot laget like godt et Trump-kritisk album (Songs Of Resistance 1942-2018), der han inviterte med en rekke artistvenner. «Donald Trump loaded the gun» synger Steve Earle i Ribots egen countryballade «Srinivas», som han skrev som reaksjon på et rasistisk motivert mord i Kansas i 2017, før mikrofonen overlates til Tom Waits – som gir den gamle italienske partisan-sangen «Bella Ciao» ny aktualitet: «One fine morning I woke up early to find the fascist at my door».
Dette albumet har også med en ny tolkning av den gamle kampsangen «We’ll Never Turn Back», som den da 21 år gamle svarte studenten Bertha Gober skrev etter mordet på SNCC-medlemmet Herbert Lee i 1961: «No, we’re never turning back / until we’ve all been freed».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
