Kjære bloggen

Da jeg tidligere i år fikk forelagt min Tidal-lyttelogg av Kanye Wests forrige album «The Life of Pablo» (2016) viste det seg at jeg etter sigende hadde lyttet til det rundt hundre ganger daglig. Sorry, mac. Det stemmer bare ikke. Nå var riktignok lanseringen av det albumet noe av et kunstevent, og for så vidt en stor opplevelse, men rapperens musikk er dessverre ikke av sorten man lytter for mye til etter at nyhetens interesse har lagt seg. Man kaster seg over det og gir det all sin konsentrasjon, hører på meldingene og signalene, setter dem i sammenheng og tolker dem, og går videre. Som en slags musikalsk bulimi.

Han er en fantastisk kunstner, men har rockens karakteristiske gubber som Keith Richards og David Crosby rett når de bruker ham som et kroneksempel på at hiphop ikke er «ordentlig musikk»? Selvfølgelig ikke. Men Kanye West er i ferd med å omformulere albumformatet fra å være et musikalsk verk og statement, til å bli en ytring som nærmer seg kronikken, blogginnlegget og podkasten. Hans plutselig utgitte album «ye», som kom rett før helgen, føles absolutt mer som en ny episode eller innlegg i en pågående debatt enn et popalbum i klassisk forstand. Men det er kanskje der landet ligger i dag. Vi lever i et klima av utsagn og kommentarer.

Brand i bevegelse.

Han har hatt litt av et år så langt, med noe som lignet omfavnelse av Donald Trump og deres felles «dragon energy», noen kontrære filosofiske betraktninger om at afrikanskamerikanere har «valgt seg» slaveriet som en slags mental offerrolle, og veldig mye annet radikalt tankegods, noe av det rasjonelt ifølge hans kunstneriske livssyn, mens annet har virket mer desperat.

Han har fått fansen mot seg på grunn av alt dette, men er hans tidvis musikalske genialitet så sterk at det kan tilgis i ettertid? Spørsmålet er slengt ut. Han hadde holdt seg unna musikken en lengre periode før alt dette inntraff, men i løpet av sommeren skal det komme veldig mye musikk fra hans hånd, rundt fem album, produsert av ham selv for han selv eller andre. «I love your titties cause they prove that I can focus on two things at once », som han sier på sitt nye album. Forrige uke kom hans suverene album for rapperen Pusha T, en utgivelse som riktignok har havnet i skyggen av nevnte rappers beef-krangel med den kanadiske (og mer populære) godgutten Drake. Igjen ser man at albumformatet mer er en unnskyldning for bevegelse av brandet, trafikk i SoMe og medial støy enn bare en musikalsk utgivelse.

Kanye West eget album «ye», på snaue syv låter, ble øyensynlig lansert ved at hans kone Kim Kardashian West av alle ting, men etter dagens virkelighet også dypt logisk, hadde audiens i det ovale rom hos presidenten. Trump meets rump, som det sto på forsiden av New York Post.

Bipolar.

Kanye Wests single « Lift Yourself», utgitt i dagene rundt Trump-sammenbruddet tidligere i år er faktisk av sorten man vil høre om igjen og om igjen. I alle fall de første to minuttene av den. Jeg vil anslå at jeg aktivt har trykket på play 55 ganger, den viser hans magiske omgang med soulsamples (i dette tilfellet «Liberty» av ellers lite omsungne Amnesty), og hvorledes en liten detalj kan omorganiseres til å bli en sinnssvak beat. Den ble ikke med på albumet, men det er fortsatt lyttbart.

Albumet er i stor grad en kommentar til og utvidelse av ideene West kastet ut tidligere i år. En unnskyldning? Nei, mer en forsøksvis forklaring eller utdypning av hans sinnstilstand. På omslaget står det skriblet «I hate being bipolar. It’s awesome», og han forfølger dette på det forunderlige åpningskuttet «I Thought About Killing You», der han diskuterer med seg selv, der forskjellige manipulasjoner av stemmen symboliserer hans forskjellige sinnsstemninger.

Her er det lett å få assosiasjoner til Prince, som var i stadig dialog med seg selv og indre stemmer, var unik og overproduserende, provoserende og fascinerende om hverandre. West kan også være personlig og utleverende, som pårørende «Wouldn’t Leave» der han forteller om hvor oppbrakt kona ble da han kom med alle de provoserende uttalelsene hans, » My wife callin', screamin', say, «we 'bout to lose it all!».

Hans tankesmievirksomhet forstyrrer brandet, og han må velge om han er en fritenker eller en businessmann. Det låter bra også. I avsluttende « Violent Crimes», med et fint innsmett fra den nye sangeren 070 Shake som også dukker opp i sjelfulle «Ghost Town», snakker han om barna og hvor redd han blir over tanken på at de vokser for fort. Han er bare et menneske han også.(Vilkår)