Hva er et hjem? Et sted å trekke seg tilbake sammen med sine nærmeste, vil mange svare.
For formgiverparet Arne Korsmo og Grete Prytz Kittelsen var det imidlertid like mye et sted å arbeide. Da Korsmo sammen med sin kollega Christian Norberg-Schulz tidlig på 1950-tallet tegnet tre modernistiske «eksperimenthus» i Planetveien på Vettakollen i Oslo, var han særlig opptatt av nye måter å bo på.Sammen med konene sine flyttet Norberg-Schulz og Korsmo inn i hvert sitt rekkehus.
Løsningene i Korsmos bolig var de mest radikale. Sammen med Prytz Kittelsen skapte han et hus som innvarslet vår tids arbeidsliv, der stadig flere opplever at grensen mellom jobb og fritid, offentlig og privat, er mer flytende enn før.
Korsmo var 55 år gammel da han flyttet inn i Planetveien, og en feiret arkitekt. Grete Prytz Kittelsen, som han hadde vært gift med siden de syklet til byfogden i en lunsjpause i Stockholm i 1945, var 17 år yngre. Sammen ble de ikke boende der lenge: I 1956 ble han professor ved NTH i Trondheim, og begynte å pendle. I 1960 skilte de seg. Men Grete Prytz Kittelsen ble boende der til hun døde ifjor høst – fra 1971 levde hun sammen med sin nye juristektemann, Sverre Kittelsen, som var Hydro-direktør.
For Prytz Kittelsen ble da også huset «arbeidshjemmet» hun hadde ønsket seg: I kjelleren hadde hun verkstedet sitt, der hun i 1961 ble fotografert av Vogue. Den ruvende emaljeovnen står der stadig. Her ga hun form til vasene, fatene og smykkene som har gjort henne til en av etterkrigstidens mest anerkjente norske designere.
Fleksibelt. Planetveien 12 var en fleksibel skapning, som både skulle kunne møte behovet for avslapping, arbeid, selskapsliv og faglige sammenkomster. Trappen til annen etasje kunne heves opp, kjellertrappen skjules. Allrommet, i seg selv en utradisjonell kombinasjon av stue og arbeids- og representasjonsrom, kunne ved hjelp av 100 kvadratiske puter gjøres om til et amfi, og de hvite platene over peisen snus, så de ble en tavle. Bak dem var det bokhyller. All plass skulle utnyttes maksimalt, og bak enhver overflate fantes oppbev#229srom.
Også kjøkkenet kunne endres: «Kjøkkenets moduliserte skapvegger i mahognifinér kan foldes opp og gjøre rommet til henholdsvis spiseplass, verksted eller arbeidskjøkken. Sengene i annen etasjes arbeids-/soverom kan foldes opp og forsvinne», skrev arkitekturhistoriker Mari Hvattum om Planetveien 12 i Morgenbladet, da en fagjury for fire år siden kåret husrekken til et av de tolv viktigste byggene i norsk etterkrigstid.
Boligen som nå legges ut for salg, har en prisantydning på mellom syv og åtte millioner kroner.
Byantikvaren i Oslo har åpnet en fredningssak både for eksteriøret, interiøret og deler av inventaret og regner med at huset blir fredet, men det er Riksantikvaren som fatter det endelige vedtaket.
Se bildeserie:
Allkunstverk. Også tidstypiske ideer om samarbeid mellom kunstartene kom til uttrykk i den utradisjonelle boligen: Arkitekturen, de kunstferdige interiørløsningene, de naturskjønne omgivelsene, de mange designgjenstandene eierparet selv hadde signert og kunstneren Gunnar S. Gundersens store, nonfigurative veggmaleri, bidro alle til husets karakter av «allkunstverk».
I tillegg plasserte paret mange av Gundersens trykk og malerier rundt om i huset i panoramavinduene, til og med på terassen utenfor. Kunstneren lagde også en serie elegante småtegninger han ga navnet «Livet i Planetveien». De fremstår som reklame for en elegant bo- og livsform: Avslappet selskapsliv på terrassen eller på sitteputene i stuen. Eierparet på vei ut av det moderne badet eller ved tegnebordet.
Dersom noe begrep var dekkende for Planetveien-boligene da de sto ferdige i 1955, var det moderne. Ikke bare var husene, med sine flate tak og store glassvinduer, utpreget modernistiske i uttrykket. Dette var boliger for moderne mennesker med moderne livsidealer.
Studieobjekt. Grete Prytz Kittelsen var kjent for sine vertinnekvaliteter. For i det hele tatt å delta på en konferanse, skal den finske arkitekten og designeren Alvar Aalto ha satt som krav at han fikk henne til bords.
I Planetveien ble hun da også vant til å ta imot gjester: Generasjoner av arkitektstudenter har spasert inn blindgaten på Vettakollen for å studere Planetveien-boligene i detalj. I boken «Grete Prytz Kittelsen » (2008), redigert av Karianne Bjellås Gilje, nyanserer Prytz Kittelsen hjemmets tilblivelsesprosess: «Jeg ble, som kvinner flest i min generasjon, opplært til ikke å stikke meg frem. Men jeg har selvsagt vært med på Planetveien helt fra begynnelsen av – på ideene, romløsningene, fargene».
Se bildeserie:
Ideer fra Eames. Huset var en videreutvikling av ideen bak parets forrige bolig, en leilighet på Bygdøy, der Korsmo hadde begynt å eksperimentere med standardelementer og modulsystemer. Kjøkkenskapene var med fra Bygdøy, men i Planetveien kunne de skjules bak skyvedører i mahogni. På en reise til USA hadde paret blitt inspirert av det nye «Eames House», og både Bygdøy-leiligheten og Planetveien-rekken slekter på den primærfargede California-kreasjonen.
Av Eames-paret fikk Korsmo og Prytz Kittelsen dessuten både ideer om skiftende innredning og møbler som er blitt stående i Planetveien helt frem til i dag. I boken «Arne Korsmo» skriver Astrid Skjerven om hvordan Korsmo lot seg påvirke såvel av vestkystmodernistene som av japansk arkitektur – sett gjennom amerikanernes oppfatning av den. De lave møblene paret innredet Planetveien med er et godt eksempel.
Så får det heller være at Prytz Kittelsen måtte øke fra to til fire-fem puter oppå hverandre etter som årene gikk og kroppen krevde sitt. Huset, og alt det hun hadde fylt det med, sluttet hun aldri å elske. I «Grete Prytz Kittelsen» sier hun det slik:
«Jeg har alltid trivdes her i skogkanten, og vært glad for hver dag jeg bare kan være her. Lyset, fargene, rommene – jeg blir ikke lei. Inne- og utevirkningen var selve ideen bak dette huset. Fra innsiden skal du se ut – og fra utsiden, særlig på baksiden mot skogen, skal du også se inn».
Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev