I sin fars hus

15. desember 2014. Det er over 20 år siden han var her sist, som utenriksminister. Nå er han for første gang på besøk i den belgiske hovedstaden siden sønnen ble generalsekretær i alliansen Thorvald Stoltenberg har hatt et langt tettere forhold til enn Jens. Snart skal de sammen gå fra sjefskontoret til et arkiv som til fulle viser hvordan sønnen går i sin fars fotspor.

– Jeg var på mitt første Nato-møte som ungdomsrepresentant i 1956. Det var en opplevelse for meg som politisk engasjert ungdom. Siden var jeg med utenriksministrene Halvard Lange og John Lyng på 60-tallet, som statssekretær og forsvarsminister på 70-tallet og utenriksminister på 90-tallet, forteller Thorvald.

– Jeg prøvde i helgen å ta ham med på sightseeing, men Thorvald ba intenst om å få slippe, sier Jens.

– Ja, ikke for at jeg ikke liker Brussel, men fordi jeg har vært her en 50–60 ganger.

– Vi skulle liksom vise ham noen nye steder, men det var Thorvald overhodet ikke interessert i.

 

– Jeg var først og fremst opptatt av å treffe Ingrid og Jens, sitte og snakke med dem over lange frokoster der vi tenker høyt. Det er limet i familien. Og jeg har jo kjæreste og hun kjenner jo ikke Ingrid og Jens så godt, det var også viktig. Derfor ba jeg om: Ikke sightseeing og ikke museer, forteller Thorvald.

Den nye kvinnen i hans liv etter kona Karins bortgang i forfjor er filmskaperen Anja Breien (74).

Attentat og dobbeltvedtak

Nå skal de på en historisk sightseeing i et liv Jens kjenner som bruddstykker fra barndommen.

– «Thorvald på Nato-møte» er noe jeg har vokst opp med. Det var et litt uklart sted, et eller annet sted i Europa, siden Nato-møter den gang var rundt omkring i hovedstedene. Derfor er det fascinerende å ha Thorvald på besøk her på kontoret, for det er så mye historie jeg har opplevd om Nato knyttet til Thorvald, sier Jens.

Han husker spesielt godt da faren kom hjem fra et Nato-møte i Lisboa på begynnelsen av 70-tallet.

– Du fortalte at det bare var Norge som stemte for å protestere mot Portugals kolonipolitikk i Afrika og at dere trodde dere var utsatt for et attentat, men så var det bare en gryte som eksploderte på et kjøkken?

– Nei, det var et attentat, men ikke mot oss. Utenriksminister Cappelen hadde akkurat holdt sitt innlegg idet vi så ut av vinduet der en kraftstasjon ble blåst i lufta av motstands­bevegelsen, oppklarer Thorvald.

– Og så husker jeg dobbelt­vedtaket i 1979, sier Jens.

Minnet om vedtaket, som betød at USA skulle utplassere mellomdistanseraketter i Vest-­­Europa dersom Sovjetunionen ikke innen 1983 gikk med på å fjerne sine tilsvarende raketter i øst, er ikke overraskende. Beslutningen vakte voldsom strid innad i Ap. Partiet var nær ved å sprekke.

Hvilken Stoltenberg?

I 1979 var Thorvald blitt forsvarsminister og Jens satt i samme bygning, i etasjen under, som informasjonsmedarbeider for soldatenes tillitsvalgte.

– Folk ringte departementet og ba om å få snakke med Stoltenberg. Sentralbordet spurte da: han i øverste etasje eller underetasjen? minnes Thorvald.

Nå er det han fra underetasjen, som senere jobbet intenst for at AUF under hans ledelse, skulle legge vekk Nato-motstanden, som geleider far gjennom ganger med den kalde krigens ansikter av tidligere general­sekretærer, presidenter og statsministre på veggene, inn en tung dør og forbi avlukker med gitter foran. Her ligger dokumenter og bilder som rører et gammelt politikerhjerte.

Arkivaren har hørt om Thorvalds engasjement for ungarske flyktninger etter oppstanden og Sovjets invasjon i 1956, samme år som han fikk oppleve sitt første Nato-møte. Nå får han en bok der han kan lese de hemmelige samtalene om Ungarn som foregikk under lunsjen på dette møtet, mens Thorvald satt uvitende i et annet rom.

Her er bilder av Thorvald og Karin sammen og Thorvald i møter med alliansens forsvars- og utenriksministre.

Håp etter avgangen

– Her er min gamle venn, Larry Eagleburger, USAs utenriksminister. Han døde for et par år siden, men han så egentlig alltid døende ut, overvektig og alltid røykende, forteller Thorvald Stoltenberg.

– Hvem er så denne unge mannen? sier Jens og peker på et bilde av seg selv sammen med George Robertson som var generalsekretær i Nato samtidig med at en mann uten et eneste grått hår og en litt ufiks dress var statsminister i Norge.

– Hva gjør George Robertson nå?

– Han driver sitt eget whiskydestilleri.

– Det er altså håp for tidligere generalsekretærer, sier Jens.

Han drar ut en boks som inneholder rapporter om hvordan Norge diskuterte den omstridte atompolitikken på sekstitallet og leser høyt for Thorvald.

– Og her er et innlegg du holdt på et Nato-møte i 1971. Nato har virkelig oversikt over hva du og andre har gjort i Nato, sier Jens.

Hemmeligere steder

Det er andre arkiver vi ikke slipper inn til.

– Atomarkivet er veldig mye mer hemmelig enn dette, der de aller hemmeligste dokumentene er, blant annet knyttet til kjernefysisk avskrekking og den type ting. Der ble jeg låst inn og vist rundt da jeg begynte, sier Jens.

– Hva tror dere det står om dere i etterretningsarkivet?

Thorvald er bestemt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vis alle stillinger

– Jeg skal svare deg meget personlig: Jeg har aldri vært opptatt av om det står noe der og hva som står der. Jeg har aldri bedt om å få se mappen min. Jeg har levd mitt liv uavhengig av hva som måtte stå i arkiver. Jeg aner ikke. Det er ingen grunn til å gjette heller.

– Ikke jeg heller, men det står sikkert noe, også i de fleste andre lands etterretningsarkiver, sier Jens.

– Jeg håper jo det, ellers ville vi vært uinteressante.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.