– Det er Dagens Næringsliv som ringer. Har du fem minutter?
– Ja, men kan jeg ringe deg tilbake om noen minutter?
– Helt i strid med modus operandi! Men det får gå.
(Noen minutter senere.)
– Ja, jeg satt i skitrekket da du ringte, jeg er i Østerrike nå!
– Herlig. Etter alle disse år tror Nattbordet fremdeles at alle som tar telefonen sitter på kontoret. Hadde du med deg bøker i kabinbagasjen? Blytunge mursteiner til afterski?
– Nei, her går det bare i ski. Bøkene ligger hjemme.
– Kommer du på noen titler? Man trenger jo ikke egentlig huske hva bøkene heter etter at de først er innkjøpt. De kommer jo ikke løpende på innkalling.
– Der har jeg Unni Lindells «Jeg vet hvor du bor».
– En av de mest brutale setningene på det norske språk!
– Ja, det er litt Espen Lie-stil over det. Jeg har også en ganske annerledes bok som har ligget fremme en stund, Alf Prøysens «Lørdagsstubber», som er en samling av en avisspalte han hadde.
– Hva er det som har fått denne til å havne på det Tallhaugske nattbord?
– Jeg har røtter i Ringsaker, og ønsket meg denne til julegave. Så da fikk jeg den! Den neste på blokken tror jeg må være Jussi Adler-Olsens «Selfie».
– Er du enig med dem som sier det har oppstått et våpenkappløp i krimgenren? Er det blitt om å gjøre å overgå sine kolleger i groteskeri?
– Selv er jeg mest interessert i den røde tråden gjennom fortellingene.
– Kan du komme på en bok som har vært spesielt viktig for deg?
– Da er vi mer inne på fag. Er det «Den tredje veien» den heter? Om Østens veier. Den står i bokhyllen hjemme.
– Noen særskilte bokopplevelser fra unge år?
– Nei ... Det gikk i skole og studier. Også da hendte det at jeg koblet av med krim.
– Finnes det noen krim fra din knallharde bransje?
– Nei, ikke som jeg kommer på!
– Her bør krimforfattere vel kjenne sin besøkelsestid? Nok av gode muligheter, vel?
– Ja, det kan handle mye om å balansere på knivseggen! Uten at jeg kjenner til noen historier som hadde passet.

Bjørn Tallhaug