– Akkurat nå har jeg Åsne Seierstads «To søstre» liggende. Jeg har nettopp begynt, så jeg kan ikke redegjøre for handlingen, men den lover godt.
– Sakprosa, er det noe man kan forvente å finne på ditt nattbord?
– Jeg må innrømme at det blir ofte det. Den forrige boken jeg leste var den til Jens.
– Man får jo håpe at den ikke kvalifiserer som skjønnlitteratur!
– Haha, kanskje noe innimellom? Den var morsom å lese, med kolleger og navn jeg kjenner. Han har et godt blikk for stabens rolle. Og man får øynene opp for det internasjonale arbeidet han gjorde som statsminister.
– Kanskje en fjollete assosiasjon, men Roy Jacobsen har en herlig novelle om en statsminister fra et lite, men ikke navngitt land, som skal ta inn på hotell med sin stab i Paris. Hotellet blånekter for at de har reservert, og på grunn av konferanser er alle hoteller fulle.
– Jeg har vært med statsråd på representasjonsreise og det er et bra maskineri, der lite er overlatt til tilfeldighetene.
– En slags antitese til når Nattbordet organiserer reiser, altså. Er det noen forfatterskap du følger spesielt?
– Dag Solstad har jeg lest en del av. Og det begynner å bli en stund siden nå, men Coetzee også, ganske brutalt. De skriver begge rett frem, samtidig kommer man tett på personene.
– Nattbordet gambler: Hva med Ian McEwan? Det samme kan sies om ham.
– Nei, han har jeg ikke lest. Men det er ikke så lenge siden jeg leste Jonathan Franzens «Frihet», og der er det litt av det samme. Den handler om fasadelivet, om hvor vondt det er å ikke forfølge kjærlighetslivet eller sine visjoner. Det føltes helt tomt da jeg var ferdig med boken. «Det var et liv,» liksom. Da måtte jeg ha pause. Lese ukeblader i stedet.
– Om rike som gjør morsomme ting og vanlige folk som har hatt det fælt!
– Det er et generelt problem, at de i midten alltid forsvinner.
– Noen spesielt viktig bok?
– Jan Wieses «Kvinnen som kledde seg naken for sin elsker». Jeg leste den i studietiden, det er kanskje ti år siden. Det er nok den boken jeg har gitt vekk oftest. Jeg har tre eksemplarer stående i bokhyllen.

Johanna Ellefsen Rostad