– Hvor mange titler vil du ha?
– Modus operandi er å starte i nåtid og tråkle seg bakover.
– Jeg har nettopp avsluttet Eystein Hanssens «Jaget». Han jobber jo også med kommunikasjon, men skriver altså også krim. Til daglig er han kommunikasjonsrådgiver i Statens vegvesen.
– Skinner det kommunikasjonsfaglige gjennom i boken?
– Det skinner i hvert fall gjennom at han jobber i Vegvesenet! Handlingen utspiller seg i Bjørvika, der vi har kontor. Med Bjørvikatunnelen som sentralt tema. Hanssen har ellers en kvinnelig hovedperson, Elli, som er halvt thailandsk. Og heltinnen i Kjetil Trys krimbøker, Parisa, er halvt iransk. Så her er jeg inne på en ekstremt smal nisje, krim skrevet av kommunikasjonsfolk med kvinnelige hovedpersoner som har delvis utenlandsk bakgrunn.
– I alle dager.
– Ellers hører jeg mye på lydbøker, nå sist har det vært «Automate This» av Christopher Steiner, om algoritmenes historie. Jeg er litt hard med meg selv, der annenhver bok er faglitteratur. Hjemme har jeg liggende syvende bind i Tor Bomann-Larsens serie om Haakon og Maud, «Hjemlandet». Og så bygger vi hus for tiden, så jeg blar litt i noen bøker av arkitekten, Tommie Wilhelmsen.
Hvordan ville du karakterisert ham?
– Han er kanskje en av de mest lekne eneboligarkitektene i dag, med mye buer og vinkler.
– Her leses det en del. Er det noe du gir avkall på?
– Jeg føler selv jeg leser altfor lite. Men man vinner mye på å bruke lydbøker. Jeg får oppdatert meg faglig, får frisk luft og litt trening og får luftet bikkja og oppdatert engelsken. Det er et skikkelig kinderegg. Jeg tror ellers at folk leser for lite fagbøker, det skrives mye som er veldig bra men som knapt leses.
– Apropos å ta inn stoff gjennom ørene, noen podkaster klarer å kombinere styrkene til gode dokumentarbøker og spenningen til disse nymotens fjernsynsseriene. «S-town», for eksempel.
– Jeg hører en del på HBR Ideacast fra Harvard Business Review. De intervjuer ofte forfattere, så får man essensen av en bok på en halvtime.

Ole Christian Apeland