– I helgen leste jeg «Elements of Eloquence» av Mark Forsyth, om hvordan man kan bruke mønstrene til store retorikere når man skriver eller taler selv.
– Forfatteren Walid al-Kubaisi brukte en arabisk og en norsk utgave av Det nye testamente da han kom til Norge for å lære seg språket. Etter en stund måtte hans venner fortelle ham at man ikke lenger brukte «miskunn» eller «sannelig, sannelig» så ofte lenger. Er du god til å absorbere hva du leser?
– Jeg skriver mange notater i margene på bøkene, det er nok en av grunnene til at jeg er så glad i å lese på papir. Jeg fikk nylig noen bøker fra min bestefar etter at han gikk bort; han gjorde det samme. Det er ofte vel så interessant å se hva han skrev!
– Hva slags bøker liker du best?
– Det blir en del selvbiografier. Jeg har nylig lest selvbiografiene til både Benjamin Franklin og Andrew Carnegie. I Carnegies bok er det kona som har skrevet forordet, noe som er ganske uvanlig, men nok forteller en del om forholdet de hadde. Det er interessant å lese hva folk skriver om seg selv, om hva deres nordstjerne er. Marcus Aurelius hadde jo ikke engang tenkt at andre skulle lese det han skrev. Det viser betydningen av ikke bare å lese, men å skrive selv.
– Klarer du å konsentrere deg om papirbøkene?
– Jeg har «tech sabbath» fra fredag kveld til lørdag kveld, der jeg bare leser papir og lar tankene vandre. Jeg har telefonen på – man kan jo nå meg. Men må jeg virkelig skrolle gjennom det siste fra Huffington Post?
– Slike ting kan være vanskelige å gjennomføre uten rammeverk.
– Jeg tenker det viktige er at man prøver. Jeg har nylig lest «Deep Work: Rules for Focused Success in a Distracted World» og «Essensialism: The Disciplined Pursuit of Less», som begge tar for seg hvordan store ledere har tatt pauser fra omverdenen. Visdommen kommer ikke av at man rastløst klikker seg frem til en ny nettside. Snarere tvert imot.
– Blir det noe skjønnlitteratur?
– Jeg prøver å lese en klassiker i måneden, og velger lengde etter hvordan måneden ser ut. Men i november leste jeg «Anna Karenina». Det er nok en bok man må lese flere ganger.

Ingrid Helsingen Warner