– Huset er fullt av halvleste ting. Jeg har Boris Pasternaks «Dr. Zhivago» liggende fremme, og Hans Herbjørnsruds «Blinddøra», som jeg liker litt. Men innholdet må du ikke spørre meg om.
– Slik er det ofte. Men det merkeligste er kanskje krim, som selger seg inn primært gjennom løfte om handling. Allikevel kan nesten ingen gjengi hendelsesforløpet i nyere krimbøker.
– Jeg har samlet alt gørra på hytta, MacLean som jeg leste på ungdomsskolen og stort sett er ganske dårlig, kanskje med unntak av «Ulysses», som går an. Og så har jeg Øvre Richter Frich, som virkelig ikke er bra men som jeg leser for tidskolorittens skyld. Men Robert Wilson, «Den blinde mannen i Sevilla» er ganske bra. Brutal, men sofistikert.
– Det er sjelden folk oppgir klassikere i voksen alder. Hvordan fant Pasternak veien frem.
– Gjennom moren min! Jeg holder også på med «Moby Dick», som veksler mellom bra og ulidelig kjedelig. «Don Quixote» har jeg heller ikke lest ferdig, men det tror jeg skal gå for den er overraskende morsom. Ellers går det mye i fag.
– Hva er fag for deg?
– Mojo, Uncut, Classic Rock og en serie biografier om selvopptatte musikere.
– De som nevnes oftest her er nok biografien til Keith Richards og «The Dirt» om Mötley Crüe.
– Biografien til Richards leste jeg med en viss glede. Jeg har ellers nylig lest «Moon» om Keith Moon, som led trommeslagerdøden, «Shakey», en uautorisert biografi om Neil Young, og «Hellfire» om Jerry Lee Lewis. Og «24 Hour Party People» om Tony Wilson. Mye dop og rus, man kan jo spørre seg selv hvorfor man prioriterer som man gjør.
– Hvorfor?
– Jeg er jo lidenskapelig opptatt av musikk og arrangerer disse musikkquizene mine. Og etter hvert blir det «connect the dots». Man kan lese om pianisten Nicky Hopkins som spilte med Stones, The Who og Beatles, og så dukker han plutselig opp et annet sted.
– Særlig viktig bok?
– Som så mange andre, Bjørneboe. «Bestialitetens historie» er nok den beste.(Vilkår)

Øystein Dørum