– I alle dager. Og dette skal jeg altså skrive selv?
– Nei da. Du prater, Nattbordet kommer med irrelevante spørsmål og avsporinger. Hva har du på nattbordet?
– Begynner du allerede nå?
– Å ja.
– Hovedvinkelen er krim, men også biografier. Kriminteressen startet nok med Agatha Christie.
– Noen leser Jo Nesbø, visstnok.
– Ja. Og «Millennium»-serien til Stieg Larsson likte jeg også godt. I ungdommen leste jeg historiske romaner, som «Engelbrekt Engelbrektsson», husker jeg.
– Hvilken epoke ville du reist til, hvis du kunne?
– Kanskje nettopp den epoken der, ja. Fjorten, femtenhundretallet. Jeg er ellers i familie med Wergeland. Tidligere syntes jeg ikke det var så interessant, men etter Ustvedts biografi, ja da ble jeg stolt av Wergeland. Om ikke nødvendigvis av forfatterskapet hans. Men kombinasjonen av det man må kunne kalle et relativt utsvevende liv, men samtidig så kraftfull og engasjert i de svake og i jødene.
– Nattbordet har valfartet til Wergelandstatuen i Fargo, Nord-Dakota. «Lyrical father of Norwegian literature, opened the doors of Norway to the Jews.» Finansiert av den lokale 1900-tallet. Fint monument, ikke bare av mannen, men av tidens mentalitet, da man brukte egne penger på å feire dikt og frihet.
– «1814 – Miraklenes år» av Karsten Alnæs var spennende lesning som brakte meg på høyere nivå, men jeg registrerte at den person som det ble mest referert til var Henrik Wergeland, som i 1814 bare var seks år gammel.
– Tillat Nattbordet å anbefale Håkon Harkets «Paragrafen – Eidsvoll 1814», om opphavet til grunnlovens andre paragraf. Et fascinerende innblikk i hvor beleste og à jour eidsvollmennene var, om enn ikke alle deres kilder var like rene.
– Nå er jeg en regnskapsmann, så det rent litterære blir kanskje ikke så høyverdig.
– Er du god til å konsentrere deg?
– Jeg har en venninne som er vanvittig til å lese, hun kan bli ferdig med en bok på et par, tre timer. Selv har jeg aldri vært en superleser, jeg ligger nok på et mer halvlabert nivå. Men det blir noe i feriene.(Vilkår)

Hans Robert Schwencke