– Der ligger det barnebøker, det har vært mye av det i den senere tid, jeg har to små barn som jeg leser for. Det går i Kari Grossmanns «Lillesøster» og i Albert Åberg-bøkene.
– Da bøkene om Albert Åberg ble oversatt til norsk første gang kunne man ikke bruke originalens navn, «Alfons», fordi det fremdeles var et synonym for «hallik».
– Ellers er det jo fascinerende med kjønnsrollemønsteret i Albert Åberg-bøkene, der det er pappaen som er på banen og ikke moren.
– Men dette er en tendens over alt, er det ikke? Disneys «Nemo»-filmer, og «Den lille havfrue». Masse alenefedre, aldri en alenemor.
– Det er sant. Hos Grossmann er det moren som er ute, mens faren er mer hjemme.
– Noen bøker til eget forbruk?
– Jeg har ofte «Lunch» liggende fremme.
– Rett inn i DN-målgruppens univers.
– Det er karikerte skildringer av norsk næringsliv, men ligger nok tett opp til virkeligheten mange steder!
– Noen bok som har vært viktig for deg?
– Forfatterskapet til Ingvar Ambjørnsen. For meg startet det med hans første bok, «23-salen» fra norsk psykiatri. Jeg leste den fordi jeg var nysgjerrig på livet utenfor det normale. Og det har han fulgt opp med for eksempel «Elling»-bøkene, som jeg synes er underfundige beskrivelser av mennesker som ikke er helt A4.
– Hva med Fauskes store sønn, Morten Strøksnes og «Havboka»?
– Jeg har flyttet til Strømmen. Jeg har ikke lest Strøksnes, Fauske er ellers mest kjent for arbeiderhistorien fra Sulitjelma, men det har ikke interessert meg så veldig.
– Noen pompøs fase i ungdommen med lesing av klassikere?
– Nei, men man skulle kanskje ha lest noe Hamsun, Hamarøy ligger bare noen timer fra Fauske.
– Nattbordet så en mann med turban stå med armene i kors utenfor «Singhs video» på Hamarøy. Han fikk et liv han kanskje ikke så for seg som barn?
– Singh driver matbutikken der også, mener jeg. Jeg synes det er fantastisk å tenke på hvordan det går an å slå rot i et nytt land. Kanskje fordi mine foreldre gjorde det samme.(Vilkår)

Iman Winkelman